Min gode venn og referansepunkt, samfunnsviter Olsen, er imponert over oss gamle austegder. Altså, vi som bor i gamle Aust-Agder. Ikke bare oss gamle, for ikke alle som bor i Aust er gamle. Selv om noen fra gamle Vest ser på gamle Aust som et temmelig forgubbet sted. Det er jo forresten ikke lov å si Aust- og Vest-Agder lenger, men det han samfunnsviteren er imponert over, er benbekledningen til oss menn øst i fylket. Han er fascinert av oss østliges trang til å vise knærne i sommerhalvåret.

Om han er fascinert av knær vites ikke, og ikke vil jeg vite det heller forresten, men han påstår at det er en større grad av menn med korte benklær øst i fylket enn i vest. Hans observasjonsevne er like fascinerende som hans fascinasjon, spør du meg, men korte benklær (shorts, capri, nikkers, culottes osv.) har faktisk en historie godt forankret i virkeligheten. Og historien preger oss mer enn vi er klar over.

Har du hørt om Sumtoary-lovene? Vel, de har eksistert siden 1200-tallet, og i for eksempel salige Henrik VIIIs tid var «problemet» at England hadde så stor framgang at en stadig rikere og mer innflytelsesrik middelalderklasse vokste fram.

Det ble beklemmende vanskelig å skille de velstående kjøpmennene fra adelen, og da vedtok Henrik, han med konene, Sumptoary-lover for å begrense type og stil på klær. Det ble sagt at det var for beskytte offentlig moral, men selvfølgelig var det for å skape synlige klasseskiller slik at en kunne kjenne igjen en ekte adelig riking i nikkers kontra en oppkomling av en kjøpmann. Sumptoary-lovene gjaldt selvfølgelig mye mer også, alt av luksus, men nå er det shortsen vi snakker om.

Det var i England. I Frankrike, før den franske revolusjonen, hadde arbeiderklassen lange bukser og aristokratiet «culottes», altså nikkers. Etter revolusjonen var korte benklær forbeholdt unge gutter, noe som også ble temmelig gjengs i resten av Europa. Bukser fikk man først når man var blitt en mann. Slik var det lenge, men under 1. verdenskrig ble kortbuksa likevel annektert av styrkene som tjenestegjorde i subtropene i det gamle britisk imperiet med Bermuda som ledende og framskutt shortsbastion. Dette smittet over på den lokale populasjonen, som i sin tur inspirerte turistene som dro på vinterferie i tropene. Noe som igjen bidro til å spre stilen tilbake til USA og andre steder rundt om i verden.

Etter sigende dukket skoleuniformene opp i England på de private skolene i Edward VIIs tid, ment for å uniformere elevene som en del av disiplinen som skulle bankes inn i dem.

Med få unntak var benklærne grå ull-flanellsshorts basert på den korte uniformsbuksa til det britiske militæret. Stilen ble også kopiert av speiderbevegelsen av general Baden-Powel, og såkalte knickerboxers ble også vanlig antrekk for idrettsutøvere. Shortsen ble altså assosiert med helse, sunn og sprek livsstil, og derfor ble også shortsen mer og mer brukt til fritidsaktiviteter. Slik fortsatte shortsens frammarsj og etter en del fram og tilbake, særlig i USA – hvor United States Golf Associtation forbød golfshorts på amatørturneringer på 50 tallet – er nå shortsen et fullgodt medlem i familien «klær akseptable for hverdagsbruk».

Den berømte Savile Row-designeren og esteten Hardy Amies skrev i sin stilbibel «ABC of Men’s Fashion» i1964 at «begjæret etter konformitet er årsaken til at alle smaksstandarder forlates», og at «en mann bør aldri bruke shorts bortsett fra når han faktisk er på stranden». Likevel har utvanningen av kleskodene gjort at shorts ikke bare er akseptabelt som hverdagsbruk når kvikksølvet er på vei oppover, men stilig også. De blir til og med sett på som presentable kontorantrekk noen steder – noe som var utenkelig for bare noen tiår siden.

Shortser finnes i alle valører i dag, men det påstås at shortsen over alle shortser er «cargo-shortsen».

Den som først ble båret av det britiske infanteriet og introdusert for amerikanske fallskjermjegere i begynnelsen av 40-tallet. Etter mobiltelefonen og energidrikkens inntogsmarsj er nemlig cargoshortsen med sine lommer et meget praktisk plagg for den delen av befolkningen som ikke sleper rundt på damevesker.

Så her sitter jeg, på kontoret i Arendal, i mine blå cargoshorts. Samfunnsviter Olsen sitter vel i omtrent samme stilling, dog noe mer liggende i stolen, i sine lange benklær. I Kristiansand. Han om det, tenker jeg og lar den hete lumre augustluften stryke mine bare og framskutte knær like mildt som en kvinnehånd. På kontoret. For meg er shortsens historie bare en bekreftelse på at lange benklær som manndomsbevis er en saga blott. Tvert imot er shortsen en arv fra de beste krigerne i verden, personifisert av statuen «British Gurkha» som er å finne utenfor Whitehall i London, med inskripsjonen «Bravest of the brave, most generous of the generous, never had a country more faithful friends than you».

I cargoshorts, selvsagt.

Og dette, hr. Olsen, er hvorfor vi i gamle Aust-Agder går i shorts.