Vi er på 90-tallet, andre halvdel. Jeg nekter å være mer spesifikk, delvis fordi minnene mine fra denne tiden er en uspesifikk grøt av høydepunkter. Slik er nostalgiens mekanisme: negative minner redigeres bort, mens de gode males rosenrøde og vokser til de fyller hele ramma. Jeg er klar over dette, men minnet om seansen som følger fyller meg like fullt med glede.
Lyden av mitt US Robotics 28k8-modem skjærer gjennom lufta, og ikke minst gjennom genseren jeg har lagt over for å dempe lyden for mine husets telefonregningsbetalende medlemmer.
Jeg logger på chattetjenesten irc, og vennene mine er der allerede. De snakker, i motsetning til gjengen jeg henger med på skolen, om ting som interesserer meg. Kode, elektronisk musikk, Hitchhikers Guide to the Galaxy. Noen deler en tegning de har laget i Deluxe Paint. Den er sinnssykt imponerende, i hvert fall etter datidens standard. Artisten har, av mangel på instruksjonsvideo, studert andre artister under digital lupe og dekonstruert metoden. En annen har funnet en åpen FTP med. mp3-filer: endelig kan jeg oppdatere det utrolig inkonsekvente musikkbiblioteket mitt fra 59 til 61 låter. Jeg logger på en nyhetsgruppe, og oppdager henrykt at jeg har fått svar på spørsmålet jeg stilte to dager i forveien.
En e-post gløder i innboksen – et reisebrev fra en venn i utlandet. Jeg leser det to ganger, og skriver to sider tilbake. Jeg føler meg hjemme.
Kutt til: nåtid. Jeg våkner av klokka, fra mobilen som aldri er lenger enn 0.5 meter fra meg (Jeg måtte faktisk sjekke at den var ved siden av meg nå, og tar en kjapp pause for å sjekke mobilmail – selv om mailprogrammet er åpent på desktopen. Hey, de samme sju uleste nyhetsbrevene jeg lovte meg å begynne å lese i år er der enda). Turen går – uvisst av hvilken grunn – til Facebook, en tjeneste jeg gladelig avsluttet for noen år siden, men vendte tilbake til da all informasjon fra kommune og barnehage dukket opp her.
I tillegg til potensielt viktig informasjon om jobb, overbevise jeg meg selv om. Et magisk rødt 7-tall gløder over varselsikonet, og jeg sjekker sporenstreks – noen har lagt ut et par cherox på den lokale salgsgruppa, og jeg har blitt invitert til en premierefest av noen folk jeg ikke husker hvem er, i andre delen av landet. Dagens første netteksponering byr videre på en gruppesamtale jeg ikke har meldt meg inn i, samt én samtale som har blitt avsluttet med en tommel, som like gjerne kunne vært en langfinger. Ingen nye liker på seriestripa jeg la ut for 24 timer siden – det er på tide å mate algoritmen på nytt.
Noen har sendt meg et meme på insta – en video med lyd. Av frykt for å vekke familien og forstyrre denne hellige nettseansen, gir jeg et hjerte av ren høflighet, og lover meg selv å se den senere, noe jeg aldri gjør. Deretter sjekker jeg X (det krever alt av meg å ikke skrive hva tjenesten pleide å hete og at jeg nekter å kalle den med sitt nye navn, men jeg prøver fremdeles å være litt motstrøms) – og du vet akkurat hva som møter meg der. I affekt begynner jeg å komponere en melding hvor jeg ber en av de kranglende partene om å dra til helvete – men klarer heldigvis å stoppe meg selv fra å poste i siste liten, i det jeg innser at jeg er en del av problemet. Neste gang er jeg kanskje ikke like heldig. Pust.
Jeg elsker potensialet til internett. Objektivt sett er det klart bedre enn før. All verdens informasjon er et klikk unna – dessverre er all verdens desinformasjon det også.
Det er fantastisk at internett er åpent for alle. Dette er biblioteket i Alexandria, bare uendelig større. Dessverre føles det som et bibliotek hvor alle bøkene ligger på golvet, hvor alle besøkende har ramlet brølende inn fra gata, og hvor bibliotekarene er erstattet av algoritmer fra store selskaper med egeninteresse – og hvor tante Randis FRP-rant og Dagbladets begredelige 4-ords overskrifter hvor et av ordene alltid er «sjokk» automatisk blir tildelt en like stor del av min mentale båndbredde som ting jeg bryr meg om. Minst.
Jeg savner min ungdoms internett, men mest av alt savner jeg hvordan jeg forholdt meg til det. Det er en nylig erkjennelse at jeg ikke trives her lengre – selv om alt jeg likte før, fremdeles er her og i større monn. Jeg kan høre all musikken jeg vil, og lurer jeg på noe er det en 15-år gammel kid fra India som har laget en to timers YouTube-forklaring om det. Alle vennene mine er her, og tenker tydeligvis på meg når de ser en video de tror jeg ville satt pris på. Det fortjener mer enn tommel.
Jeg savner tiden hvor internett føles som den første kaffekoppen på morgenen – den man gleder seg til, og som vitaliserer deg. Ikke som de sju påfølgende, som man verken trenger eller nyter. Løsningen er åpenbar.
Jeg er klar over at denne artikkelen vil bli møtt med Old Man Yells at Cloud-memet i kommentarfeltet. Både fordi det treffende, men også fordi folk henfaller til stensilerte humor-responser framfor å konstruere sine egne, og fordi unge folk ikke lenger har oppmerksomhetsspennet til å lese en såpass lang artikkel og se at jeg … ops, der gjorde jeg det igjen, la oss snu.
Jeg føler for å bidra til et konstruktivt internett, og her må jeg begynne meg selv. Det er årevis siden jeg koste meg ordentlig på sosiale medier.
Nå koser jeg meg der ti prosent av tiden, så da bør forbruket matche dette. Jeg savner tiden hvor folk hadde personaliserte nettsider, og har derfor begynt å bygge opp min egen igjen. Så kan de som ønsker å se hva jeg skriver besøke meg der, og de som ikke vil, kan dra til helvete, unnskyld, jeg mener - la være å gjøre det.
Jeg elsker å høre podkaster, og å lage dem er noe av det beste jeg vet. Jeg er usikker på hvorfor jeg gradvis sluttet, og har skyldt på tid tidligere, men telefonen min – som jeg akkurat sjekket igjen, denne gangen for å understreke et poeng – viser meg at jeg har brukt 6.5 timer på sosiale medier denne uka. På den tiden kunne jeg laget tre episoder.
Jeg savner gode nettaviser, men de finnes da vitterlig, og dette er én av dem.
Når ting forsvinner, er det lett å skylde på økonomien – men dette handler i bunn og grunn om oppmerksomhetsøkonomien, og et blikk på min egen viser at den har sklidd ut de siste par årene. Det er enkle grep som skal til for å få den på stø kurs igjen, i hvert fall i teorien.
Jeg får ikke 90-tallet tilbake, men jeg kan få 2024, og det er mulig enda bedre.
Artikkelen ble først publisert på kode24.no
David Skaufjords podcast: David & A.I.