Jeg har sluttet å bli overrasket over reklamen som renner inn på telefon og pc. Like raskt som en kolibris vingeslag detter det inn gode tilbud på det jeg akkurat har snust litt på. Noen påstår til og med at etter de har snakket med noen på telefonen om et eller annet, så får de jammen reklame på det også. Jeg kan vel ikke si at jeg har opplevde det (som jeg vet), men at «noen» følger med og gir oss «akkurat det vi trenger», er vel ikke noe å tvile på lenger.

Likevel: Når jeg har vært inne på Norli for å se etter ei bok, betyr ikke det at alle bøker som finnes er innenfor mitt interessefelt.

Jeg er en hund etter historiske romaner hvor man fletter inn en figur som en kan følge. Conn Igguldens bøker om Djengis Khan og Julius Cæsar skiller seg ut i så måte, fordi de to er så spennende i seg selv at Iggulden ikke behøver å blande inn noen andre for å fange deg i historien.

Den pukkelryggede Shardlake derimot er en oppdiktet sakfører som stillferdig manøvrer seg rundt i Henrik VIIIs og reformasjonens tid i London (og omegn), mesterlig ført i pennen av C.J. Sansom. Det er en fin måte å lære historie på, samtidig som det er spennende lesing. Mange har kanskje fulgt Bernard Cornwells serie om Uthred i «The Last Kingdom» og på den måten fått et historisk perspektiv på drømmen til Alfred 1. om å samle England til ett kongerike.

Normalt er jeg glad for å få tips til andre bøker i samme sjangeren, men det blir muligens litt skivebom når jeg leter etter sist bok om vikingen og råskinnet Ulv Palnatoke, og får tips om Valérie Perrins bok om «Å vanne blomster om kvelden».

Selvfølgelig kan det jo være at Valerie har skrevet en blodig bok om vikinger som i full krigsmundur raider naboens blomsterbed med vannkanner om kvelden. I så fall skal jeg be ydmykt om unnskyldning. Jeg kan saktens leve med at reklamen stort sett dreier seg om trening, sport-/fritidsutstyr, buemakerverktøy og noen hjelpeløse forsøk på å endre mine lesevaner. Langt verre er det at algoritmene også styrer hva du mener. For det er faktisk slik at nyheter og tema du søker opp på sosiale medier (SoMe) også fanges opp av algoritmene. Dette er både skremmende og interessant, så jeg tok en prat med min gode venn Svenn, digital markedssjef med svart belte i digitale trender, digital vekst og analyse.

«Har du hørt om NPC», stråler Svenn, for han elsker at jeg spør om slike ting. NPC (Non Playing Character) kommer fra spillverdenen, og betyr at du umiddelbart og ukritisk tar alle nyheter du blir forespeilet som sannhet fordi du bare følger strømmen, en algoritme som gir deg akkurat «det du trenger». Algoritmer er i utgangspunktet temmelig dumme, men de er smarte til å tolke signaler fra deg og alle andre som ligner på deg. Det vil si at analyseegenskapene til algoritmene er fantastiske.

Men alt starter med noe fra deg, et søk, et klikk, osv.

Algoritmenes oppgave er å best mulig matche din intensjon med innhold som kan ha interesse for deg, enten det er nyheter, underholdning eller reklame. Det handler bare om å levere det mest relevante innholdet til akkurat deg. For er det ikke slik at vi ønsker å bruke minst mulig tid på ting som ikke interesserer oss? Kan algoritmene ha fått et ufortjent dårlig rykte? Bør vi være bekymret?

Jeg tror ikke det, men ingen liker å bli sett i kortene, og selv om det skjer på en skjerm ti centimeter fra nesetippen, er det ikke privat det vi gjør på nettet. Bruk hodet, bruk nettvett og nyt godene av algoritmene. Alternativt finnes fremdeles inkognito modus i de fleste nettlesere, men prøv å se selv. Det tar ikke lang tid før du er lei av å skrive inn alle passord til alle nettsider, og bli presentert for nyheter du absolutt ikke har interesse for. Så framfor å ha frykt for algoritmen, skal du heller ha fokus på nettatferd. Det kan være sunt uansett.

Vi mesker oss med flommen av «lure» nettsider og SoMe-apper i dag. Mange lever ut sitt sosiale liv der, men for SoMe-selskapene handler det om forretninger og markedsføring, og som den pengebingen du er, samler de inn så mye informasjon om deg som mulig. Så serverer deg de sakene og annonsene de tror du liker, og tjener enda mer. Og jo mer vi bruker dem, desto mer penger tjener de. Men hva med det du selv legger ut? Kildesorterer du informasjonen du får, og evt. deler videre? Er det virkelig din mening du deler, eller er du mikrofonstativ for andre og dermed med på å skape et ekkokammer, dvs. at synspunkter gjentas og forsterkes til de blir etablerte «sannheter» som ingen motargumenter kan rokke ved?

Arbeidsgivere «googler» gjerne etter informasjon om kandidater de ønsker å ansette. Det de finner om deg på nettet, er med å skape et inntrykk av deg som du kanskje ikke ønsker eller som kanskje ikke stemmer. Han merket det i hvert fall godt han karen jeg kjenner som på intervju ble bedt om å oppgi e-postadressen sin.

Man skal ikke se bort ifra at milfhunter23@ … var årsaken til at han gikk arbeidsledig en stund til.