Nå forsvinner torsken, og så?

Fiskeforbudet bør gjalle som et kamprop for å vekke selv de mest ignorante klimafornektere blant oss.

Brukergenerert innhold

Torsken forsvinner. Allerede 15. juni i fjor ble det innført fiskeforbud for indre Oslofjord, fra Kragerø og rundt til svenskegrensa. Fra nyttår er det også forbudt å fange torsk i en rekke fjorder på sørlandskysten. Det gjelder også min barndomsfjord, Topdalsfjorden, som regnes som et viktig gyteområde for den stedbundne kysttorsken.

Fra jeg var ganske liten var det fiske på isen, som var det store. Ut med pilken, når torsken dro seg inn mot land i gytetida. Eller å få bli med pappa og onkel Øyvind, når de dro ut for å sette eller trekke garn på isen, straks den hadde fått lagt seg.

Dette innlegget ble først publisert her

Nødvendig forbud

I skrivende stund er det åtte plussgrader ute. Det er lenge siden isen la seg på fjorden, og i store deler av det som var fiskeplassene våre er det forbud mot fiske. Det er nødvendig, for torsken er i ferd med å bli borte fra kysten vår. Forskerne i Flødevigen og ekspertene vet ikke om det skyldes klimaendringer alene, overfiske eller utarming av næringsgrunnlaget for torsken, men vi må gjøre hva vi kan om ikke den genetisk stedlige fisken og symbolet på kystkulturen skal dø ut med vår generasjon.

I noen måneder har vi hatt base på familiehytta i Ytre Randesund. Om enn dagene er korte, lot jeg optimistisk være å ta opp båten for vinteren. Utstyrt med sniksnører, agn fra sommerens makrellfiske, supplert med reker, som torsken elsker, skulle det nok bli både juletorsk og mat på bordet til tradisjonelle vennelag. Det er blitt tre-fire fisketurer, ikke napp på pilken, tomme snører og turer til Fiskebasaren for å holde løftet om torskemiddag.

Det mest sannsynlige svaret er at oppvarmingen av havet og kystfarvannet, klimaendringene, krever sine offer. Ett av disse er kysttorskstammen i Skagerak og langs Sørlandskysten. En annen grunn kan være, at overfiske av leppefisk og berggylt til oppdrettsindustrien stjeler næringsgrunnlaget for torsken i fjordene våre. Om det er aldri så lukrativt, bedre føre var – dette fisket bør nå stanses i vår nære kystområder for å forsøke å redde kysttorsken for framtida.

Det haster!

Jeg husker 70 tallets frykt for hva sur nedbør fra kontinentet gjorde med våre skoger, og etter hvert fisketomme innlandsvann. I Tyskland skrev de “Erst stärben die Wälder- und dann?” («først dør skogene - og så?») Det gjorde inntrykk. Strengere miljøkrav, utslippsforbud og ny teknologi fikk ryddet opp. Jeg er teknologioptimist, og mener klimautfordringen kan løses, men det krever innsats fra alle og det haster. Nå forsvinner torsken, og så? Fiskeforbudet bør gjalle som et kamprop for å vekke selv de mest ignorante klimafornektere blant oss.

Fortsatt er fisket tillatt her ute i Ytre Randesund. Jeg agner mine sniksnører, og gjør et nytt forsøk i dag. Et par ruser skal vi også teste ut. Det er viktig å ivareta kunnskapen om fiskeplassene, bruken av redskapen og nedarvet fiskeglede og lokalkultur. Vi får se om det blir fangst.