Om berømmelsens pris

Av og til frekventerer noen såkalte kjendiser mine nærområder.

Publisert: Publisert:

Den pensjonerte politimannen Øyvind Andersen (60) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Øyvind Andersen

Innimellom har jeg konversert litt med dem. Jordnære og trivelige folk. Altså akkurat det vi venndøler også er kjent for. Derfor nevnte jeg en gang for dem at det måtte da være herlig å komme hit og kunne senke skuldrene og være seg selv. Slippe å bli sett på av en «starstruck» allmue. For vi er jo ikke sånn ... Å nei, du.

Det kom klart fram av samtalen at et butikkbesøk var like besværlig her som andre steder. De følte seg beglodd og folk skulle hilse i hytt og vær osv. Så feil kan man ta. Vi venndøler blir visst like oppheng i dette kjendiseriet som alle andre. Men ikke jeg. Faktisk ...

Disse kjendisene er jo folk de også. I hvert fall de fleste. Folk på godt og vondt. Jeg bryr meg døyten om de har vært på tv hundrevis av ganger eller er flinke til å synge eller noe. Og det har jeg vunnet på. Jeg var sjåfør for DDE da de hadde konsert i Songdalen, og behandlet dem akkurat som jeg behandler naboen Arild, eller en hvilken som helst passasjer jeg får i minibussen. Da gikk det ikke lang tid før de senket skuldrene og ba meg inn i sin indre krets. Vi hadde en kjempehyggelig time i spøk og alvor, der historier ble delt som ikke deles videre.

Selv kjenner jeg mange og enda flere kjenner meg. Men selv om jeg en gang ble intervjuet på CNN, har jeg ingen tro på at jeg vil bli gjenkjent på gata i New York. Får da være måte på. Jeg spøker av og til om at jeg er verdensberømt i Vennesla. Men i Norges tredje største bygd er det nok mange som ikke har peiling på hvem jeg er.

En del folk kjenner meg. Noen fordi jeg har hatt dem på førstehjelpskurs. I løpet av en tiårsperiode hadde jeg anslagsvis henimot tusen mennesker på kurs i forbindelse med førerkortopplæring, i tillegg til mange andre kurs jeg har holdt i løpet av 30–40 år. Og det er vel lettere for deltakerne å huske instruktøren enn motsatt.

Problemet oppstår når jeg er kjempedårlig til å huske navn, for ikke å snakke om å koble ansikter til hvor jeg kjenner dem fra. Kan ofte bli pinlig. Ofte kjører jeg folk i minibussen på jobb som jeg kjenner eller som kjenner meg. Ofte får jeg også tilbakemeldinger fra både folk jeg kjenner og ikke kjenner om at de koser seg med mine skriverier her. Det er trivelig.

Men noen ganger, noen ganger kan jeg være sikker på at de ikke kjenner meg. Når det sitter en gruppe ungdommer baki der og snakker om rus og rusmidler. Om de skal få tak i noe osv. Da skjønner jeg at de ikke kjenner meg. Jeg som har vært politi i 36 år, har jobbet på Uropatruljen i Oslo, under ledelse av selveste herr Jensen. Og i tillegg jobbet på Hundetjenesten med en av Norges beste narkotikahunder. De skulle bare visst.

Men så er det da. Når jeg en sjelden gang går gatelangs i gågata i Vennesla. Møter folk som hilser. Selvfølgelig hilser jeg igjen. Og selvfølgelig vet jeg hvem de fleste er. Men ikke alltid. Hvor kjenner jeg ham eller henne fra? Er jo ikke annet å gjøre enn å hilse hjertelig tilbake, uansett. Noen ganger bare nikker og smiler jeg til alle jeg møter. Like greit det. Kan jo ikke bli feil. Kanskje redder jeg dagen for noen. Endelig noen som ser dem.

Men så er det noen tvilstilfeller da. Møter noen som kommer imot meg, kanskje i følge med kone og barn. Kjenner igjen ansiktet. Men fra hvor? Skal jeg hilse? Kan det bli feil? Jo, tenk om det er en med et ansikt jeg husker igjen fra en eller annen politiaksjon i fordums tid. En fyllekjører. En ruteknuser. En biltyv. En av dem som hadde en litt «utagerende ungdomstid», som forlengs er lagt langt bak dem. Og som ellers ikke kjenner meg fra noe som helst sammenheng.

Hilser jeg da kan de få et forklaringsproblem. «Hvem var det?» «Hvor kjenner du ham fra?» Nei, det skal ikke være lett ... Men stort sett så hilser jeg rundt meg i hytt og vær, på kjente og ukjente ansikter. Så får de heller se på meg med undring, som en raring og bygdeoriginal. Kanskje det bare er meg selv som ikke har skjønt det, at det er akkurat det jeg er.

Les flere innlegg av Øyvind Andersen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785