Jeg har opp gjennom livet tenkt og uttalt at positivitet vil redde verden. Min far har anfektet «positivitet, positivitet, positivitet» som de tre viktigste elementene gjennom hele min oppvekst. Jeg har tatovert «Jeg er kreativ!» på brystet og har brukt dette som mitt varemerke gjennom hele min yrkeskarriere.

Men folkens – jeg har innsett at verken positivitet eller kreativitet er verd noe særlig, uten å få med den viktige essensen av takknemlighet.

Det er lite fokus på takknemlighet. Det kan synes vanskelig å være takknemlig i et samfunn som stenger ned, begrenser frihet, og endrer risikobildet på ukentlig basis. Men i disse dager er det i aller høyeste grad viktig å sette pris på hvordan vi har det der oppe i nord. Ved å ha vakre Norge på god avstand, og ved å bo i en annen del av verden, blir man ydmyk av de store kontrastene.

Ser man internasjonale nyheter, framfor snevre, selvorienterte, «lokale» nyheter fra vårt lille land, blir man ganske takknemlig bare for å kunne kalle seg norsk. Vårt samfunn er så bra, vi har så uendelig mange goder, så mange selvfølgeligheter som ikke er tilfelle i andre deler av verden. Vi er bortskjemte, vi tror vi har problemer og bekymringer. I global målestokk er våre bekymringer bagateller å regne, kosmetikk, finish, småplukk, luksus.

Jeg snakket mye med min bestefar om takknemlighet. Han hadde mye vondt på slutten, og var smertelig klar over at han nok hadde vært vel dyster i sitt liv, preget av bekymringer og pessimisme. Men oldebarn og tippoldebarn fikk han oppleve, og bare det i seg selv kunne være nok til å gjøre en vond dag ganske fin, med litt påminnelse.

Det er ikke mange mennesker forunt å få feire jul sammen fem generasjoner, det er ingen selvfølgelighet. Å få være opphavet til mange flotte mennesker er en gave, en takknemlig trøst. Jeg dro aldri fra ham uten at jeg hadde fått ham til å dra på smilebåndet. Oppgaven var veldig enkel om jeg tok med stjernejenta hans, lille Mia.

Takknemlighet er utrolig lett å påkalle, og kan skapes av små enkle valg. Tenk hvor takknemlig du kan bli av en varm dusj en kald morgen, om du ser for deg et liv uten denne luksusen. Smaker, musikk, fargespill og hyggelige samtaler, kan alle bli gjenstand for ditt takknemlighetsfokus om du bare bestemmer deg for det.

Jeg har også negative tankemønstre, og er ikke bedre enn andre, men har lært en effektiv teknikk jeg vil dele. Mange har ledd godt hjemme i mitt hjem etter en tur på toalettet. Jeg fyller nemlig veggene i de mest trafikkerte rommene i huset med bilder, vanlige foto, ikke nødvendigvis oppstilte positurer, som man har altfor mange av.

Bildene trenger ikke være blinkskudd, ei heller trenger de å henge lenge før du bytter dem ut. Den beste effekten får jeg av actionbilder, tatt uten motivets oppmerksomhet. Et hyggelig eller morsomt øyeblikk, fjeset til et barn som akkurat har stjålet pepperkaker, revet i stykker en dorull, har mistet en tann eller sydd tre sting i panna.

Et tannløst inderlig smil, er på mange måter mye vakrere enn et smil med perfekte tenner, og likeså egnet til å framkalle gode følelser. Bilder man kan leve seg inn i, kjenne igjen følelsen av, lukte og lytte til. Bilder som gir deg positiv energi og uendelig takknemlighet fordi du fikk oppleve akkurat den hendelsen, erindrer latteren, gleder deg over minnet av den eller de personene.

Alt det herlige du er så heldig å ha opplevd kan summeres i bilder, om man er villig til å gå litt i seg selv. For meg er ikke bilder «pynt». De representerer minner, positiv energi, takknemlighet og følelser – og jeg er avhengig av å bruke dem. Bilder, billige foto i ulike rammer, uten system eller symmetri, fylt med gode øyeblikk. Det er mitt tips til alle, det skader ikke å prøve, det fungerer potensielt bedre enn antidepressiver eller kunstige stimuli.

Det er kanskje unødvendig å beskrive hvordan leiligheten her på Madeira nå er dekorert. Planen var storinnrykk av glade familiemedlemmer, som ved alle andre julefeiringer. Korona sørger nå for at mine kjære julegjester henger på veggene rundt omkring.

Det er selvfølgelig ikke noe i veien med symmetri og fine rammer, forstå meg rett, jeg har skjønt så pass, etter mange hint og ironiske anbefalinger fra gjester opp gjennom årene.

Tristhet melder seg ofte rundt gode minner, alle har sine ulike skjebner og historie å leve med. Husk at det ikke nødvendigvis er ekte glede og kjærlighet uten en tåre i øyekroken. Sentimentalitet, summen av latter, glede og tårer, er i sannhet den takknemligheten vi savner altfor mye av.

Vi må passe på hverandre folkens, vi er unikt bra mennesker alle sammen i enden av denne karusellen. Verden trenger mer takknemlighet for å bli et bedre sted å være. Vi som har det best av alle, kan bidra til en slik endring, vi kan vise vei for mange andre som ikke har det så bra.

Les flere innlegg av Odd Bjørn Jensen her