Snakker om mobbing, usikkerhet, selvmord og homofili

På selveste mannedagen 19. november har «Mannemonologene» premiere på Teateret. Her presenteres 11 menns hverdagshistorier.

Publisert:

Halvparten av skuespillerne på «Mannemonologene» er nåværende eller tidligere teaterstudenter på UiA. Fra venstre: Christer Wold Sundstøl, Håkon Henriksen, regissør Stine Sandnes, Fredrik Landmark, Benjamin Åteigen og Fredrik Tønder Tørmoen. Foto: Kari Anne Røysland

Brukergenerert innhold

  • Kari Anne Røysland
    Universitetet i Agder

KRISTIANSAND: – Det var helt tilfeldig at halvparten av skuespillerne jeg plukket ut har utdannelse fra UiA, noe som er et kvalitetsstempel. Jeg opplever også at de er trygge på scenen og man kan se at de har hatt lærere og medstudenter som har spilt hverandre gode, sier regissør Stine Sandnes.

I «Mannemonologene» får man innblikk i 11 menns historier, noen tyngre enn andre, med elementer flere vil kjenne seg igjen i. Monologene er basert på intervjuer med ekte menn og tar for seg dagsaktuelle temaer som oppleves som tabubelagte. Det å være tøffelhelt, komme ut av skapet med en far som er homofob, oppleve usikkerhet overfor det motsatte kjønn, oppvekst, mobbing, samværssabotasje og psykisk sykdom er noen av skjebnene man blir kjent med.

– Statistikken viser at 20 prosent av menn over 40 år ikke har kjæreste eller barn, så da hadde jeg lyst til å finne en mann som representerte denne statistikken. Videre er menn overrepresentert i voldsstatistikken, så jeg ønsket å ha med en som kunne passe i den rollen. Samme gjelder samværsrettigheter etter skilsmisse, sier Sandnes som selv har bakgrunn i sosiologi og tenker derfor mye på klasse, kjønn og samfunn.

Hun understreker samtidig at ikke alle historiene er basert på statistikk, noen historier har også kommet fram etter hvert som hun avholdt intervjuene.

– Jeg har fått tilbakemeldinger fra dem som har sett forestillingen om at historiene har gjort inntrykk på dem, og det er godt for dem å høre at andre er i samme situasjon, sier Sandnes.

Stine Sandnes sammen med skuespillerne som har teaterutdannelse fra UiA. Foto: Kari Anne Røysland

Fredrik Landmark har bachelorgrad i  Faglærer i teater og var ferdig utdannet i 2019. I tillegg til å jobbe som teaterprodusent, komiker og skuespiller er han også ansatt som fritidsleder for Tveit fritidsklubb.

– Utdannelsen Faglærer i teater har jeg fått bruk for i mange sammenhenger, og studietida på UiA ga meg solid og variert erfaring med å stå på scenen. Vi fikk spille i flere produksjoner, både små og store, og denne erfaringen tar jeg med meg videre både når jeg jobber med undervisning og jobber kreativt med teater, sier Landmark.

Han spiller karakteren Øystein som nærmer seg 40 år og fremdeles er jomfru. Øystein er en forholdsvis kjekk mann som har jobbet som både lærer og snekker, men det har liksom aldri klaffet helt med damene.

– Øystein er litt usikker. Når jeg skal sette meg inn i en rolle, prøver jeg å finne elementer jeg kan relatere meg til. Han tviler litt på seg selv, noe jeg av og til kan kjenne meg igjen i, sier Landmark.

Christer Wold Sundstøl var ferdig utdannet i 2013, og har siden da blant annet jobbet i Kulturskolen i Mandal. Han har samtidig gjort en del ulike opptredener, blant annet på Kilden. Han startet også improteatergruppen Bare Flaks, som blåste liv i improteatermiljøet i Kristiansand. Selv om det er en stund siden han var ferdig med studiene, tar han med seg erfaringene den dag i dag:

 – På UiA fikk vi delta i mye praktisk arbeid. Det var mange produksjoner og man fikk være med både bak scenen og på scenen. Jeg føler meg privilegert som har fått være med på så mye forskjellig, sier Sundstøl.

Han spiller en ikke navngitt karakter som har blitt utsatt for mobbing gjennom hele oppveksten, helt fram til slutten av ungdomsskolen. Da skjer det ting i livet hans som gjør at han ender opp som de menneskene han hater aller mest: han blir nemlig selv en mobber. Han vil for alt i verden ikke ende opp som et offer, og finner derfor ut at det er bedre å være mobber enn å bli mobbet. Plutselig kjenner han på rusen over at han ikke blir plaget lenger. 

-Det er viktig å fokusere på dette temaet, for det er noe man ikke tør å snakke om. Jeg tror mange har følt på dette. Jeg ble selv mobbet da jeg var yngre fordi jeg var liten og tynn, men har alltid vært sikker på meg selv og klarte å heve meg over det. Men jeg tror for mange, hvis det pågår lenge nok, er det enklere å ta denne utveien å bli mobber selv framfor å være den som blir mobbet.

– Når jeg står på scenen går jeg inn i den andre rollen, men alle som kjenner meg vil si det er mye Christer i det. Det er historien som er viktig, ikke hvordan karakteren ser ut eller hvordan han er. Det kunne skjedd hvem som helst, og det tror jeg folk i salen kommer til å kjenne på, sier Sundstøl.

Håkon Henriksen går andre året master i kunstfag. Han spiller karakteren Magnus som er i et forhold med ei dame han synes er helt fantastisk fin, men som overstyrer ham litt i meste laget. Han er så forelsket at han ikke vil ta kampene i frykt for å miste henne. Helt til han når bunnen. Den han egentlig er kommer ikke fram.

– Studietida på UiA har gjort meg tryggere på scenen. Det å stå på en scene var ikke noe jeg hadde gjort så mye før jeg begynte på universitetet. Vi fikk prøvd oss på veldig mange ulike teaterøvelser, som har gitt meg variert erfaring, som jeg drar nytte av i dag, sier Henriksen.

Fredrik Tønder Tørmoen går tredje året på bachelor i samtidsteater. Hans monolog skildrer hverdagen til en homofil person som kommer ut av skapet med en far som er sterkt imot homofile. Som bifil selv kjenner han seg igjen i visse elementer hos karakteren.

– Foreldrene mine har alltid vært veldig forståelsesfulle, så akkurat på det punktet er min historie vidt forskjellig. Men det finnes andre utfordringer jeg kjenner meg igjen i. Blant annet det at jenter vil ha en «gay best-friend» og guttekompiser vil bli rangert på hvem som er kjekkest når man kommer ut av skapet. I monologen snakker han om alt fra oppveksten til fornekte egen seksualitet og prøve å være som alle andre.

– I studiet på UiA har vi et stort fokus på breddekompetanse. Man jobber med å fylle opp en verktøykasse som man utvider med flere verktøy år for år. Jeg sitter igjen med en stor forståelse av teaterproduksjon, helt fra arbeid med lyd og lys, til det å selv stå på scenen. I mange tilfeller må man kunne slike ting selv, i mindre produksjoner har man ikke alltid budsjett til å leie inn egne folk til dette, sier Tørmoen.

Benjamin Åteigen går master i kunstfag. Hans karakter har mistet kompisen til selvmord i koronatida. Han prøver å forstå valget samtidig som han sliter veldig med skyldfølelse.

– Under koronaperioden ble mange sittende alene. Det gjør noe med mennesker når man plutselig får trygge rammer revet bort, og man sitter bare igjen med seg selv og sine egne tanker.

Karakteren min er ikke navngitt, men jeg har gitt han navnet Konrad fordi jeg syns det passet. Konrad lurer på hva han kunne gjort annerledes. Samtidig er det også hyllest til vedkommende som tok livet sitt.

– Man prøver å finne ting man kan identifisere seg med i karakteren man skal spille. Selv har jeg ikke mistet noen til selvmord. Jeg har derimot mistet et familiemedlem til hjertestans og det kom veldig brått på. Da tenker jeg på hvordan jeg reagerte jeg på det som Benjamin, og hvordan jeg reagerer som Konrad, og finner noen linker mellom oss på et vis.

Åteigen er midt i arbeidet med sin egen masteroppgave, og syns denne forestillingen treffer godt i researchen.

– Det er veldig spennende å bruke disse erfaringene i masteroppgaven og samtidig bruke alle de verktøyene man har lært om gjennom studiet i praksis, sier han.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Teater
  2. Mobbing
  3. Selvmord
  4. Homofili