Livet er en lek

Å ha en leken innfallsvinkel gir et ekstra verktøy for å finne løsninger og retninger i våre liv.

Publisert: Publisert:

Forfatteren Åse Gulbrandsen (56) fra Mandal har skrevet denne teksten. 20. mai gir hun ut sin femte bok, med tittelen «I savnet bor minnene». Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Åse Gulbrandsen

Jeg ringte mitt barnebarn på fire forleden. Min datter tok telefonen, og spurte om han ville snakke litt med bestemor. NEI TAKK, ikke nå! svarte han resolutt, mens han var fordypet i bøtter, vann, sand og et eller annet organisk, sikkert gress.

NEI TAKK, ikke nå! Svarte han fra dypet av sin kropp, fordi han var opptatt med det aller viktigste der og da, leken! Han levde i leken, og ville ikke forstyrres, selv av en bestemor med bestemorsavn. Jeg priser meg lykkelig over å være bestemor til et menneske som har tid, anledning og dyp respekt for sitt eget virke. Jeg blir trygg på andre mennesker vegne når jeg møter de som har tatt vare på lekenhetens blodige alvor, og som har iver i seg til å gi seg i kast med livet på en leken måte, hvor fokus, pågangsmot, fandenivoldskhet og egenverd får plass, sammen med setningen NEI TAKK, ikke nå!

Jeg forstår utmerket godt hvor han var i seg selv, barnebarnet mitt, for jeg har vært der, jeg også. Og er der fremdeles.

Jeg har en nabo som kjører avfallsbilen i kommunen vår. Når han kommer kjørende i den irrgrønne bilen med den mest avanserte heis bakpå, så svinger han seg ut av førersetet som en atlet. Han løfter høyre armen i det han treffer bakken og roper et høylytt HEI! til meg. Så krummer han nakken, estetisk og elegant i det han svinger søppeldunken inn på skinnene og fester arbeidshendene i siden, i det søppelet stuper inn i bilens vom.

Jeg synes han er søt der han hopper så stolt og mandig inn i lekebilen sin. Denne renovasjonsmesteren har akkurat den samme stoltheten, engasjementet, fokuset og lekenheten som barnebarnet mitt, og som han har han som bor litt lenger nede i veien. Han med Teslaen. Han har pilotbriller, lyseblå skjorte, og en lekker liten kashmirgreie rundt halsen. Han løfter hånden ørlite grann fra rattet i det han kjører forbi, nikker sjarmerende, og uttrykker akkurat den samme stoltheten som jeg hadde, da jeg fikk de to sneglene til å åle seg samme vei på den varme gressplenen da jeg var fem. Jeg synes han er søt, der han sitter så guttete og kry i lekebilen sin.

Vi lekte oss garantert gjennom barndommen alle tre, renovasjonsmesteren, Teslaguttemannen og jeg. Jeg tror de to har akkurat samme lekende innfallsvinkel til livet som det jeg har, og alltid har hatt, og elsker å ha.

Når barnebarnet mitt holder på med det aller viktigste, det å fordype seg i livet, det å være til stede i seg selv, det å gjøre det brenner for, så oppøves en viktig dimensjon i livet. En livsviktig dimensjon. Leken! En utømmelig tank, som kan øses av både når livet er godt, og når liver butter imot.

Det utarbeides en hovedvei inn i livet, et redskap til livsmestring, en kreativitet, en ufarliggjøring, et mot, en trygghet på sin egen rolle, en leken tilnærming til det å leve.

Livet er en lek! Å ha en leken innfallsvinkel til livet vårt gir et ekstra verktøy for å finne løsninger og retninger i våre liv. Fordi det gir et ufarlig blikk på det å leve. Slik som du opplevde da du var barn, og satt på stranden og fulgte en maur med blikket, og var fullstendig til stede i øyeblikket og i deg selv.

Å være dus med den lille i oss, lede og bli ledet av det lille barnet som bor i oss alle, gir løsninger og retninger i livet som bare et barn kan se. Tenk deg en treåring som får øye på en liten kattunge. Barnet er ustoppelig i å møte den lille pusekatten. Det tar beine fatt, snubler, reiser seg igjen, løper videre mot målet, og ignorerer oss voksne som sier Vær nå litt forsiktig. Barnet VIL katten, koste hva det koste vil. Det har fokus, fornemmelsen av det myke målet, og ignorerer motstanden, og er hundre prosent til stede i øyeblikket og i seg selv. Øyeblikket og barnet er ett. Applaus!

Livet er en lek. Han som kjører avfallsbilen, leker. Hele kroppen hans lyser av iver og tilfredshet. Hans stolthet ligner stoltheten til barnet som nådde kattungen til tross for fall og motstand. Han med Teslaen leker. Han leker den rike mannen i gata, og elsker å være han som soler seg i pilotbriller, blå skjorte og nypolert bil. Jeg leker den som sitter på terrassen med Mac-en foran meg og tenker at alle kan da se at jeg er en stolt og glad forfatter. Ser jeg et spennende prosjekt så holder jeg fokus, snubler og faller, stabler meg opp og går videre. Og ringer noen til meg og vil slå av en prat, så sier jeg NEI TAKK, ikke nå!

Er livet en lek, spør du meg, hva da med den som har den rollen som ingen andre vil ha. Den som alltid var hund, da vi var små? Eller lillesøster som alltid måtte spille død, for da slapp vi å slite med hennes vedvarende nesepilling og ustanselige spørsmål? Hva med hun som fremdeles sitter på sidelinjen og aldri ble med? Og hva med han som stadig teller aksjene sine, og skulle ønske at han kunne ha samme engasjement og lekende innfallsvinkel til livet, som da han var liten. Ja, hva med dem? Dersom de har et ivrig, utforskende og kreativt barn inne i seg, og aldri ignorer det lille barnets stemme, så går det helt fint med dem. Det er jeg ganske sikker på.

Les også av Åse Gulbrandsen:

Kan du ikke bare skjerpe deg litt?

Vi mennesker kaller på ulike sider hos hverandre

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Åse Gulbrandsen
  2. Blogg
  3. Lek
  4. Barnebarn