En skikkelig feilstavet parterapi

Noen ganger er det et hekkan å være to.

Publisert: Publisert:

Jens Helge Wikstøl (52) fra Hægeland har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Jens Helge Wikstøl

Jeg liker å spasere. Ofte går jeg tur og bare tuster rundt og koser meg. Helt alene.
Ikke i tospann. Koselig det også mange ganger, men ikke alltid.
Noen ganger treffer man ikke takten. Og marsjen blir ikke noe grei.

Kvinden og jeg har av ulike grunner bosatt oss på østsiden av Kristianby.
Da er vi jo kommet helt i nærheten av noen store kjøpesentre.
De er på en måte nærbutikkene nå, og jeg er av en eller annen grunn skrudd sånn sammen at jeg liker meg på sånne plasser.
Merkelig, for jeg liker meg egentlig aller best når jeg sitter med bålpanna og koker kaffe på glørne og har Guds skjermsparer på netthinna.
Men å gå på et kjøpesenter liker jeg også. Sikkert fordi jeg observerer en del rare, men lærerike ting.

Rett som det er er vi innom et stort gult bygg med et sykt stort reklameskilt.
Man kan si mye om dette, men at de har masse kjekt, er et faktum.
Telys, stearinlys og knekkebrød, kommer vi sjeldent ut derfra uten.
Nå kommer jeg til det som er første steg på det som ikke er parterapi, på noen som helst måte.
Noen ganger er det et hekkan å være to.
Noen ting bør man rett og slett ikke gjøre sammen.

For meg og kvinden er det småting som f.eks. å legge på nytt sengetøy som kan lage dårlig stemning.
Da marsjerer vi ikke i takt, for å si det sånn. Jeg vil si at jeg er en fyr som får til ganske mye, men akkurat på dette feltet strekker ikke evnene langt nok for tålmodigheten til kvinden. Heldigvis har vi så pass lang erfaring begge to at vi enkelt og greit bare gjør det alene.
Juletre og juletrelys er også en sånn vanskelig tosomgreie, i hvert fall for meg.

Men tilbake igjen på kjøpesenteret.

For mange er det å bevege seg inn her en sånn ting. Altså en skikkelig feilstavet parterapi.
Man trår inn døra og stemningen er ganske bra opp rulletrappa.
Det er bare rett innpå golvet på toppen der at helsike starter.
For det første så må man gå noe sykt langt og innom veldig mange avdelinger før man kommer til det man skal ha.
De er jammen lure de derre svensken.

Før i verden hadde vi Øvrebø –, Vennesla og en haug med øvrige marsjer rundt forbi i Agder.
Nå er det kjøpesentermarsjen som gjelder.

Man starter ofte i parformasjon på disse marsjene.
Parene har som regel hver sin funksjon. Jeg kaller dem ofte: Plukker og Bærer.
Det som ofte skjer ganske tidlig i marsjen er at bæreren ofte blir gående litt alene.
Da gjerne et stykke foran den andre parten.
Hun, ja, jeg sier hun, går nemlig innom alle avdelingene de ikke skal ha noe i.
Bæreren har festet en handlelapp på trillevogna og den skal helst følges ganske slavisk for at marsjen skal fungere, for bæreren.
Utakten slår ofte allerede inn i sofaavdelingen.
Vi har jo sofa, sier bæreren. Mens plukkeren prøvesitter mange typer med håp i øynene. Øynene til bæreren derimot er allerede begynt å få en nyanse av svart.

Ofte så rakner det helt når de kommer til tekstilavdelingen.
Da skal mor se på puter.
Bæreren skjønner ingenting, for det er jo snaut nok plass til ham i sofaen lenger.
For noen er det her det stopper.
Da gir bæreren opp. Dette utarter på forskjellige vis.
Noen blir rett og slett søkk lei og bare går til kafeen i andre etasje og lar kvinden styre resten av marsjen.
Andre avleverer vogna til plukkerne og begynner og surre rundt på egen hånd.
Ofte så blir disse plukket opp seinere i oppbevaringsavdelingen.
Der har de nemlig noen greie bokser med skruer, opphengskroker og faktisk også litt verktøy.
Så da får far også litt i handlevogna.
Et sett med hullsag og diverse skruer. Dette gjør noe veldig bra med humøret til bæreren og resten av marsjen foregår i tospann.


En annen og ganske vanlig variant er at bæreren rett og slett blir sur og går demonstrativt ti meter bak kvinden.
Gjerne med en sånn knekk i nakken som tenåringer på et busstopp har.
Mobilen er nemlig bærerens beste venn akkurat nå. Og det googles ikke på møbler, for å si det sånn.
Denne varianten varer ofte helt ut til forbi kassaapparatene.
Der er det nemlig pølser til nesten gratis, kanelsnurrer, softis med jordbærsaus og nam nam nam.
Humøret stiger sammen med blodsukkeret og far legger mobilen i lomma og hjelper kvinden med trillevogna ut i heisen mens det tredje begeret med softis trøkkes innpå uten skje.
Det som da skjer er at mor er gått bitte litt lei, og melder ifra om dette ganske dugelig.
Fy farao, bilturen hjem går ikke i dur, for å si det sånn.

Bæreren søker etter godt vær og tar glatt på seg å tømme bilen når de parkerer bilen i tunet.
Da oppdager han at plukkeren har fått med seg masse flate pakker som ikke sto på lappen han hadde hengt i vogna.
Beskjeden han får når dette nevnes er ganske kort og veldig tydelig.
Takk deg selv ...

Nå finnes det ikke noen spor av takt i marsjen og stemningen ikke er koselig i det hele tatt.
Nå skal det nemlig monteres.
Parmontering er en sak som er få forunt å fikse. Det kan gå skikkelig galt egentlig, så pass ille at det nyinnkjøpte sengetøyet må testes på gjesterommet en natt eller to.

Stort sett ordner det seg etter hvert og takten sitter igjen.
Man lærer jo masse av disse situasjonene.
Kvinden og jeg styrer unna ved å enkelt og greit la en av oss ta den monteringsjobben alene.
Er mye enklere sånn, og da treffer man på takten så mye bedre.
Og når takten sitter sånn skikkelig, er det jo bare en fryd å marsjere selv om det er kjøpesentermarsj og ikke ute i Guds frie.
God tur!

Les også av Jens Helge Wikstøl:

Om å bade nagen med g

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Jens Helge Wikstøl
  2. Blogg
  3. Kjøpesenter