Da freden kom til Tveit – og morfar

I dagboka til min morfar Johannes leser jeg om spenning og angst, men også om glimt fra et hverdagsliv.

Publisert:

Dette er grenseboerbeviset som John G. Bernanders morfar Johannes Kjevik brukte under 2. verdenskrig. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • John G. Bernander

«Mandag 7. mai, i dag var jeg i tvil om jeg burde gaa til byen og fra familien. Situasjonen er meget spennt paa invasjonen, ..., men det blev en glædens dag alikevel. Da kl. var 10 min. paa 4 kom en og fortalte, at krigen var slutt»

Slik leser jeg et utsnitt av morfars dagbok fra 7. mai 1945. Han pendlet fra hjembygda Tveit, og huset like overfor elva fra Kjevik Flyplass, og inn til hybelliv i byen. Det hadde vært intense dager og netter fra slutten av april. Engelske fly pepret rullebanen med brann og sprengbomber, en liten kilometer unna. Jeg leser om spenning og angst. Men også om glimt fra et hverdagsliv, og glede over det nydelige og varme været. Tilfredsheten over å ha fått podet to trær med Halling-epler, og ha fått satt tomat og jordbærplanter på lørdagen. Så kom freden.

Utdrag fra morfars dagbok. Foto: Privat

Dette innlegget ble først publisert her

Krigen var slutt. For ham startet den med innkalling, tjeneste og strid ved kanonene på Odderøya 9. april. Etter dimittering derfra, dreide det seg om å skaffe jobb, mat og trygghet for familien.

Hjemmet på Vesletta ble konfiskert av tyskerne. “Heraus!”, lød meldingen til mormor og morfar, deres tre barn og gamle tante Julie, som bodde i kår hos dem.

Ut på 24 timers varsel. Her skulle det etableres antiluftskyts, og Wehrmacht-soldater skulle innkvarteres. De fikk leie en liten gård, som hadde tjent som sommerhus for byfolk like i nærheten.

Han ukependlet fra dette lille gårdsbruket til jobben i byen. For å bevege seg fra hjem til jobb måtte han utstyres med grenseboerbevis, utstedt på krigens to målføre, tysk og norsk. Det, og særskilt reisetillatelse, måtte til for å kunne komme seg til arbeidsplassen ved Falconbridge Nikkelverk, eller leilighetsbesøk til hjemmet sitt.

Han var en mann av få ord, morfar, men han taler til meg i sine korte notater om vær, vind, frykt og forventninger i denne dagboka, som slutter den 7. mai 1945. Jeg leser om mangel og savn. Også om usigelig glede over å ha fått byttet til seg en kilo smør, mot hjemmeavlet tobakk. Om “Tullas”, min mors, lykke da han mirakuløst hadde kommet hjem med et par gummistøvler til jenta si.

Fra «fredstoget» 17. mai 1945 Foto: Kristiansands kommunes fotoarkiv

Jeg vokste opp i fred, men i ei bygd som gjennom hele barndommen var preget av krigens minner. Nesten alle hadde blomsterkasser av desarmerte blindgjengerbomber, og bunkere og forsvarsverk i betong var spennende lekeplasser. Bygdefolk, fra fjord til hei, sørget stolte og takknemlige for at flagget vaiet fra alle stenger den 8. mai. Jeg forstår bedre nå, hvor kort tid det var fra okkupasjonsårene til mine guttedager. I disse dagene taler morfar, og alle hans samtidige til oss.

Næringslivslederen og tidligere politiker John Gordon Bernander (62) fra Kristiansand har skrevet denne teksten. Foto: Fædrelandsvennen

Jeg hedrer dem, som sto i kamp, som seilte gjennom krigsårene og de som vernet om barn og familie hjemme under okkupasjonsmaktens åk. Ja, som fikk seg og sine helskinnet gjennom krigen, og fram til freden 8. mai. Jeg minnes og hedrer morfar, Johannes, med bildet fra 17. mai 1945. Sammen med sine soldatkamerater fra Odderøya 9. april, fikk han gå i toget å bli hilset av byens frie kvinner og menn, sang og glade barnestemmer.

Krigen var slutt.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. John G. Bernander
  2. Krig