Nyttårsforsetter har sjeldent noe for seg. Særlig fordi de fleste blir sverget inn sånn godt etter klokka 12 på nyttårsaften. Det er som regel ikke så mye hold i dem da. Men jeg møter nå likevel ganske mange sånne nyttårsforsetter på treningssenteret første uken i januar. De fleste holder en ukes tid. Maks. Vi kaller dem støttemedlemmer, og alle treningssentre lever godt på sånne nyttårsforsetter. Veritable drømmekunder. Krever lite, og sliter minimalt på dyrt utstyr. Ikke er det mye bråk med dem heller, selv om noen få forlanger pengene igjen. Da bare flekker treningssentrene opp kontrakten.
«Siden du valgte det billigste alternativet er det 12 måneder bindingstid, dessverre. Capiche?»
Resten kan du dele inn i tre kategorier.
De som tror de kanskje muligens om litt hvertøyeblikknå snart rett rundt hjørnet skal komme tilbake.
De som er så pinlig klar over at dette var en tabbe, at de i rungende stillhet lar det faste trekket gå uten så mye som å kaste et blikk på kontoutskriften.
De som brenner, eller i beste fall gir bort, joggeskoene til Frelsesarmeen
Det er likevel kanskje ikke så dumt å gjøre opp status sånn på slutten av året. Det er en fin anledning til å vurdere om det er noe å ta fatt i. Eller slippe taket i. Det er vel alltid noe en kan forbedre, slutte eller begynne med hvis en samler opp alle tilbakemeldingene en har fått i løpet av året. Om ikke annet så har vel kona di noen forslag til deg.
Jeg kastet et lite blikk på mine forsetter de siste årene. Forrige året var jeg sår for at jeg begynte å bli gammel, og oppfordret meg selv til å gi mere beng. Gjøre det jeg har lyst til og dra meg selv opp av selvmedlidenheten etter håret i beste Baron von Münchhausen-stil.
Akkurat det mener jeg at jeg har lyktes godt med. Året som har gått har gitt meg mye glede og jeg har lyktes med det meste jeg har satt i gang. Treningssenteret går så det suser, Treningskonseptet Kjernekraft slår godt an, og buemakeriet går over all forventning. Jeg har de vennene jeg vil ha, jeg trives på jobb, og min bedre ¾ virker sånn tålig fornøyd med meg. Enten det eller så har hun kapitulert for mine altoppslukende interesser og sære venner. «Jeg skulle ønske du i hvert fall hadde én normal venn», sukket hun for litt siden. «Du har jo meg», sa Tommy. Da lo vi godt begge to.
I år skal man vel også tenke litt på hva en skal endre på. Jeg orker ikke spørre mitt livs lys, for den lista blir for lang. Men jeg er fremdeles opptatt av det med alder. Til sommeren runder jeg 60 og det har jeg bestemt meg for å glede meg til. Ikke for det – jeg liker ikke at jeg begynner å bli gammel, men nå er det på tide at jeg forsoner meg med det.
Så nå går jeg til krig. Mot alderen. «Du taper», sa Dr. Jørn – min livslege (høres mye bedre (og rikere) ut enn fastlege). «Ja, det vet jeg vel», sier jeg, «men jeg skal ikke gi meg uten kamp». Han rister (som vanlig) på hodet og knaster videre i superspeed på tastaturet med to fingre. «Blodprøvene dine er i hvert fall helt supre, de er så bra at du skulle vært brukt i avl», smiler han. «Jeg har jo fire unger da», sier jeg tørt og valser ut av legekontoret med fornyet energi.
Ja da. Selvfølgelig kommer jeg til å tape. Før eller siden innhentes jeg av naturens ubønnhørlige kvern, men jeg tenker at det får heller skje siden enn før.
Derfor er planen å være i mitt livs beste form når jeg runder 60. Ikke bare i god form, for det er jeg jo nå. Nei, jeg skal være i knallform. Patetisk? Ja, noen vi sikkert si det, men det blåser jeg i. Dette er min måte å takle det på, og det fine er at det er både oppnåelig og har gode gevinster.
God helse, overskudd, godt humør, og ikke minst mestringsfølelse: – jeg kan klappe meg selv på skulderen og vite at dette har jeg gjort selv. Gammel blir jeg jo en gang, men det er lenge til. Min helse er mitt ansvar, og god form er ferskvare. Heldigvis liker jeg å trene og jeg har fantasi nok til å utfordre meg selv. Jeg tilpasser mine mål til mitt behov og er ikke dummere enn at jeg vet at å søke tilbake til yngre års prestasjoner er et tapsprosjekt. Det ville vært patetisk, det. Jeg kunne satt meg mål om å bli den sprekeste 60-åringen i gata, men det er ikke det som driver meg. Jeg skal være den beste utgaven av meg selv.
Og det er det bare jeg som kan gjøre noe med.