Like ved Frogneparken lå den sagnomsuste villaen til Wam & Vennerød. Den minnet mest om hovedhuset fra filmen Sunset Boulevard, et hus med en fjern storhet. Jeg følte meg som filmens hovedperson, Joe Gillis, da jeg entret huset første gang. Det var sparsommelig innredet med eklektiske møbler fra forskjellige tidsepoker, en skinnsofa fra 70-tallet, noen lamper fra Ikea og et bord fra forrige århundre. På veggene hang anarkistiske litografier og malerier. Huset var tegnet av den anerkjente arkitekten Arnstein Arneberg, men det var ikke lengre like herskapelig, som det en gang hadde vært.

Det gikk en gedigen trapp opp til andre etasje. Det var den jeg var på vei opp nå. Jeg hadde nettopp fullført filmstudiene i Los Angeles og håpet på jobb. Året var 1997. Svend Wam var huset Norma Desmond. Han var husets herre og en legende i norsk filmhistorie. Sammen med makker Petter Vennerød hadde de laget noen av de mest kontroversielle og noen av de mest sette norskproduserte filmene på 70- og 80-tallet. Avisene skrev spalter på spalter om den dynamiske duoen. Wam & Vennerød hadde en mening om det meste og alle hadde en mening om dem.

Det var klart jeg var nervøs da jeg skulle treffe Svend Wam, men han overrasket. Han var ikke den utilgjengelige regissøren jeg hadde forestilt meg. Svend Wam var en av de mest ydmyke og generøse menneskene jeg har truffet. Han så deg, virkelig så deg. Han var nysgjerrige på hvem du var og hvor du kom fra. Vi snakket sammen i flere timer og han tilbød meg jobb på kortfilmen Måken. Deretter fikk jeg jobb som klipper på det som skulle bli hans siste spillefilm; Desperate Bekjentskaper. For meg ble det et fantastisk bekjentskap.

I fire uker satt jeg døgnet rundt nede i den mørke kjelleren i Gyldenløvsgate og klippet filmen hans. Det var gode og dårlige dager. På dårlige dager truet Svend Wam meg med sparken, hvis jeg ikke fikk opp farten. Jeg svare at jeg trengte bedre material å klippe. På gode dager, og det er de jeg husker, kunne jeg høre ham komme ned trappen mot slutten av dagen. Han hadde med seg en avkjølt rødvin.

Vi så gjennom siste versjon av klippen også snakket vi om livet, kjærligheten og filmen. Det er ingen som har lært meg så mye om film og klipperytme som ham. Selv likte han det teatrale, mens jeg sverget til det naturalistiske. Hans hovedtema i filmene og i livet var de svake og utstøtte menneskene. Han følte seg hjemme blant dem.

Svend Wam var både svak og sterk samtidig. Han sto opp for det han trodde på. Sammen med Petter Vennerød kjempet de den gode sak i aviser og i filmer. Alle angrep fra journalister og kritikere følte Svend Wam som et personlig angrep. Det er klart det kostet ham mye, men det var viktig for ham å stå opp for det man trodde på.

Det er nå flere måneder siden Svend Wam døde den 7. mai i år, men jeg har tenkt mye på ham i det siste. Den norske filmbransjen har endret seg siden hans storhetstid. De norske filmregissørene er blitt mer kommersielle, mer upersonlige og strømlinjeformet. Det er ikke lengre regissører som styrer samfunnsdebatten. Vi trenger flere personlige film- og serieskapere, som tør å stå opp for hvem og hva de tror på.

Huset i Gyldenløvsgate er nå pusset opp og oppdelt i flere leiligheter. Det har mistet sin særegenhet. Svend Wam er ikke lengre der.

<article class="post-2895 post type-post status-publish format-aside has-post-thumbnail hentry category-blogger category-frank-mosvold post_format-post-format-aside" id="post-2895">

Frank Mosvold (52) er oppvokst i Kristiansand. 19 år gammel dro han til USA for å studere økonomi. Han jobbet som skipsmegler i New York og London i fire år, før han slo helt om og dro til Hollywood for å studere film.

Han er film- og tv-produsent og har skapt populære animerte tv-serier, som Hubert og Elleville Elfrid.

<footer class="entry-footer readable-width single"</footer</article>