Kvelden lå som et mørkeblått teppe over hodet mitt, jordene, og den vakre Kjosebukta. Plutselig stoppet noe opp og jeg fikk ikke helt tak i hva det var, men jeg stoppet også og så meg om. Og der, midt blant trær og busker, mellom jordet og vannet, stod det en flokk med geiter og bare stirret på meg. Jeg så de sorte silhuettene deres og det var så vakkert og så stille.
Jeg hadde vært en todagers tur til Oslo for å treffe mine gode venninner og kollegaer gjennom mange år, som også jobber med scenekunst. Vi holdt en workshop for hverandre, utvekslet ideer og erfaringer og bare var venninner i to dager. Det var skikkelig deilig. Det deiligste var følelsen av å «komme litt hjem» i forhold til arbeidet en gjør.
Vi har gått på samme skole i Fredrikstad, har de samme referansene i kunst og kravene til å utvikle oss selv gjennom arbeidet vi gjør. Det er så berikende! Vi delte erfaringer og snakket om hvordan vi best kan arbeide på våre hjemsteder. Alle tre har barn og er veldig opptatt av deres trygghet og utvikling, som tar stor plass i hverdagene våre. Og vi tror, som i mange andre yrker, man er nødt til å bli inspirert og holde seg oppdatert innen sitt uttrykk. Så jeg kjente det rev litt i meg. Sånn, helt basic på dette som går på inspirasjon.
Jeg elsker det scenekunst kan gi av levende opplevelser, jeg har opplevd så mange ganger hvor rørende det kan være å utsette seg for levende iscenesatte kunstverk, hvor utviklende det er for tanker og perspektiv. Og jeg sleit litt med å være positiv i forhold til eget fagfelt og landsdelen. Men jeg tror jeg klarte å pensle fokuset inn på den inspirerende naturen, åj det var klisjefylt, men følg meg litt til; den iveren mange jeg har møtt i det siste har til å utvikle sine arbeidssteder eller sine omgivelser med kunst. Hvor mange som har oppdaget at kunst i seg selv er viktig for omdømmet, for økt oppmerksomhet. At det gjør noe med dem og deres kollegaer.
Folk vil ha kunst. Og for meg er det helt uvurderlig. Jeg har iscenesatt Sørlandets Sykehus, Kristiansand Domkirke og Parkeringshuset ved Kilden, som store utendørs og innendørs arenaer, med levende kunstverk i hvert av disse byggene. På alle disse plassene har jeg (stort sett) funnet denne nysgjerrigheten på det arbeidet vi bringer inn i deres hverdag. Jeg har vært så heldig å få publikummere som aldri hadde tenkt at dette var noe å se, men som ble nysgjerrige likevel og som i ettertid forteller de fikk en opplevelse de sent vil glemme. Og nå står jeg i et slags skille, fordi jeg vil mer.
Jeg elsker å bo på «Nesetippen mot Europa». Vi har et vidunderlig innland og veier langs kysten tar pusten fra de fleste. Så derfor er jeg ikke ferdig med å bo her ennå, jeg er ikke ferdig med å iscenesette disse uterommene i regionen som ligger så langt unna en teatersal du kan komme. Jeg vil være med å sette hele denne vakre regionen på kunstkartet, for søren! Og jeg må bare innrømme at jeg nesten driter i hvordan vi får det til, så lenge det er kvalitet, riktige arbeidsforhold, god energi og at kunstverkene også bærer preg av noe temporært for å holde energien på dem oppe. Jeg kjente at jeg plutselig ble litt stolt over å bo her. For alle mulighetene og for de kunstnerne og ikke-kunstnerne i landsdelen som bidrar til å få kunstprosjektene mine realisert.
Det regnet da jeg satt på toget hjemover og jeg ble nok litt usikker på om det er så rosenrødt, for jeg vet jo godt at det ikke bare er det. Men det å øve seg på å tenke lenger enn man først tenkte, det er i hvert fall en god teknikk for å sette seg mål og prøve det ut. Ingenting er umulig. Er det ikke noe med at «klarer du å tenke det, så klarer du å gjøre det også»?