Jeg liker uttrykket «hel ved». Det er noe solid norsk over det. Og jeg liker det solide, godt forankrede norske. Røttene våre. Det trauste og litt trege. Vi har så lett for å se over på andre siden av gjerdet. For der er jo alt så mye bedre. Og det er jo klart. Det sies at i himmelen er politiet engelsk, mekanikerne tyske, kokkene franske, elskerne italienske og alt er organisert av sveitserne. Tar du i tillegg tyske mat-, tobakk- og alkoholpriser, italienske kelnere, og blander alt sammen med norsk økonomi, ja, da har du det.
Motsatsen sies å være engelske kokker, franske mekanikere, tyske politimenn, sveitsiske elskere, alt organisert av italienerne. Legger du til norske priser og gresk økonomi her, er vi på full fart mot undergangen i et salig kaos. Problemet er bare at det er ikke slik det fungerer. Det er noe her og noe der som er bedre enn her på (olje)berget, men spør du meg har vi (folk flest) det bra, og lite å klage over.
Det å være en del av et felleskap handler om mye mer enn å bare få. Det handler om å bidra. Bidra til at andre har det bra. Være hjelpsom, ærlig, se andre mennesker, ta en for laget. Uten egen agenda. Ha et snev av selvinnsikt. Ha ryggrad. Være til å stole på. Hel ved.
Og slutt med den forbaska klagingen. Stå den av. Si i fra når det er noe, men slutt å klage.
Å være hel ved krever faktisk noe av deg: At du er deg selv. Med alle feil og mangler, bare ærlig. Det sies at en bestevenn er en som vet alt om deg, men er glad i deg likevel. Ærlighet varer lengst, men det å være ærlig, hel ved, betyr jo ikke det samme som at du skal bry deg med alt mellom himmel og jord. Hel ved er ikke å være den tøffeste karen i flokken. Hel ved er å være til å stole på. Stille opp for andre. Fordi likegyldighet, hat og menneskeforakt er det verste.
Arnulf Øverland sa det: "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Vi er da bedre enn det i «verdens beste land å bo i.» Rike som vi er, må vi aldri glemme at Norge var et fattig, karrig land for bare noen få tiår siden. Vi satt forfrosne i utkanten av Europa og hadde mer enn nok med oss selv. Men tok likevel vare på hverandre. I dag har vi enda mer overskudd til å se hverandre, løfte blikket fra «individets rett» og ta et tak for fellesskapet. Du mister ikke deg selv for det. Tvert imot.
Jeg har sluttet å bli overrasket over enkeltes navlebeskuende evne til ikke å bidra. De som du knapt ser baklysene på, når de slenger av ungene på trening. Den treningen du er trener for. Fordi de har ikke nok timer i døgnet til å rekke alt. Det pussige er at de har akkurat like mange timer i døgnet som deg og meg. Det handler om å prioritere.
Alle kan bidra med noe. Men det er ofte de samme som dukker opp overalt, det være seg dugnad på skolen, i FAU, som trenere, eller som frivillig andre steder. Ildsjelene. De som bidrar.
Ibsen snakker om balansegangen mellom «å være seg selv» og «å være seg selv nok». Altså å være tro mot seg selv, og å være selvopptatt. Peer Gynt mister seg selv fordi han er en navlebeskuer som ikke bidrar til noen andre enn seg selv og egne behov. Og selv om det kan være vanskelige tider innimellom, så hjelper det ikke å gjemme seg eller stikke av. Du har det som du har det uansett.
Det er mange fine bivirkninger med å være seg selv. Du får ekte venner. Du har ekte opplevelser, og forhåpentligvis et ekteskap også. Og her kan det være mange feller å gå i. For det å være seg selv sånn dann og vann når det passer sånn, og trekke seg tilbake innimellom, det nytter ikke når man er gift og har unger. Det er de samme reglene for ryggrader her som ellers. Du må være en del av et felleskap, bidra til at andre har det bra. Være hjelpsom og stå for noe.
Klart det finnes gode og dårlige dager, og man skal da sannelig ha takhøyde nok hjemme til å gi rom for det. Men like fullt skal du være hel ved. Se den andre, være hjelpsom, gjøre den andre glad. Tenk om målet for begge kan være og gjøre det den andre liker. Både i og utenfor soverommet. Da kan det jo ikke bli annet enn bra.
En klok mann sa en gang at «Det gjelder å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er».
Nei, medaljen på; Haka opp, klart blikk og brystet frem. Og så sier vi omtrent som Ibsen: Vær deg selv og vær det helt, ikke stykkevis og delt.