Næringslivslederen og tidligere politiker John Gordon Bernander (63) fra Kristiansand har skrevet denne teksten. Næringslivslederen og tidligere politiker John Gordon Bernander (63) fra Kristiansand har skrevet denne teksten. Foto: Jim Rune Bjorvand

Vaksinepass – gjenvunnet frihet eller verktøy for nye grenser?

Vi må tenke nøye gjennom hvilke friheter vi gir fra oss.

Vi venter på vaksinen. Den skal gi oss immunitet. Når mange nok har det, skal butikkene kunne åpne, restaurantene kunne servere øl og vin, og arbeids -og fritidsreiser igjen uhindret skje over grensene. Men i pandemiens fotefar har vi så lett akseptert å levere inn frihetene vi en gang tok for gitt.

Smittevernlovgivningen i de ulike land, og praksis i landets kommuner gir vide rammer for påbud og forbud. Hvor vi kan møtes, hvor mange vi får være sammen med, og underveis har vi sett tendenser til borgervern for å holde mulige smittebærende byfolk borte fra hytter og fritidsboliger.

Når jeg skriver dette, er jeg på hytta på Hovden. Idet vi krysset kommunegrensen ble vi digitalt sporet, og i samarbeid mellom teleoperatøren og kommunen ble det sendt sms melding om de påbud og begrensninger, som gjelder for vårt midlertidige opphold her. I land etter land ivres det for innføring av vaksinepass. Elektroniske brikker eller nedtegninger, som viser hvilke vaksiner vi har tatt, når og hvor. Ut fra nasjonale regler og utstyrt med dokumentasjon kan vi bli definert innenfor eller utenfor.

Jeg kom til å reflektere over morfars grenseboerbevis, og de hindringer han møtte under okkupasjonsmaktens åk, da jeg tidligere i uka var i Oslo. En nødvendig reise, i embeds medfør, men med følelsen av å bevege meg i en dystopisk framtidsverden. Det var torsdag ettermiddag, i strålende sol gikk jeg langs en total utdødd, nærmest folketom Karl Johan.

Hovedstadens paradegate er nedstengt. Uten et akseptert og nødvendig oppdrag hadde jeg selv ikke hatt myndighetenes velsignelse til å være der. Jeg fikk uansett følelsen av å være uønsket. Som om noen når som helst ville komme til avkreve meg dokumentasjon, vaksinepass eller grenseboerbevis?

«Det var torsdag ettermiddag, i strålende sol gikk jeg langs en total utdødd, nærmest folketom Karl Johan.» Foto: Privat

Vaksinepass, først jublet jeg over mulig innføring av et vaksinepass. Få tatt vaksinen, skaffe seg det forjettede passet, og igjen kunne nyte gleden over smørbrød i Danmark, bilturer i de nordlige tyske egne og flyruter til mine favorittsteder og opplevelser i Amerika.

Men så kommer tvilen sigende. Noen ser slike pass også som billetter, eller passersedler for adgang til arrangementer, områder og aktiviteter, som smittevernreglene ellers har holdt nedstengt og lukket. En elektronisk passerseddel, som effektivt klarerer hvem de lokale myndigheter vil gi grønt lys for adgang til hva og hvor- og hvem som skal holdes ute.

Dette er grenseboerbeviset som John G. Bernanders morfar Johannes Kjevik brukte under 2. verdenskrig. Foto: Privat

Min bestefar bar med seg sitt grenseboerbevis for å kunne bevege seg fra hjemstedet til arbeidsplassen i byen. Et elektronisk pass, skannet i myndighetenes digitale årvåkne øye og med autoritær fullmaktslovgivning, som hjemmel for begrensning av bevegelse, forflytning og aktivitet, er langt mer effektivt. Friheter blir gitt opp steg for steg. Hensiktsmessighet og effektivitet trumfer det meste. Det kan vel heller ikke være så farlig? Den som ikke har noen lyter eller gjør noe galt har intet å frykte. Det høres besnærende ut.

I Kina er det for lengst innført overvåkning og prikkbelastning for ønsket og uønsket atferd. Nok prikker, og du havner bak i køen for tildeling av offentlige goder, adgang til de rette skoler, tildeling av pass eller bolig. Et uskyldig vaksinepass er vel noe ganske annet? Ja vel, men er det først etablert kan vi vel tenke det utvidet til sykdomshistorier, bøter og strafferegister og uante muligheter for registrering av tilstander, aktiviteter og synder vi ikke billiger, og slett ikke vil gi adgang til landet, kommunen vår eller nabolaget.

Det kan være langt igjen dit, men sms varselet på vei til hytta er klar.

Vi vet du er her, hos oss må du bære munnbind, øl får du bare til maten, og maten får du ikke servert uten å registrere deg med qr kode og telefonnummer. Vi lagrer, om enn i begrenset tid, hva du spiser og hvem du gjør det med.

Jo da, smittevernfaglig begrunnet, med hjemmel i sunnhetslovgivningen og med makt til å åpne eller lukke tillagt kommunestyret. Det samme organ, som til påske i fjor krevde forbud for utenbygboendes adgang til kommunen.

Denne gangen slapp vi inn. Med munnbind og god samvittighet for bare å gjøre jobben min, kom jeg meg inn og ut av hovedstaden også. Med krav om vaksinepass, og fortsatt langt bak i køen for tildeling av stikket i armen, ville jeg kanskje fått sms om å holde meg hjemme, eller være hjemfallen til straff.

Effektivt, ja, men ikke helt som det sivile, frie og liberale samfunn jeg vil hegne om. Vi må tenke nøye gjennom hvilke friheter vi gir fra oss. Det blir så lett opportunt, hensiktsmessig og effektivt ikke å gi de tilbake.

Dette innlegget ble først publisert her

Les flere innlegg av John G. Bernander her