Mandalitten Endre Drange Thompsen (38) har skrevet denne teksten. Den ble først ble publisert på hans Facebook-side. Mandalitten Endre Drange Thompsen (38) har skrevet denne teksten. Den ble først ble publisert på hans Facebook-side. Foto: Privat

Angsten gir og angsten tar

Med fare for å virke arrogant og lite forståelsesfull for mennesker som daglig går gjennom sin angstfulle kamp for å overleve, har jeg behov for å hedre angsten.

Tanker fra et pauserom tømt for alle andre enn meg selv. Ingen sannheter, kun noen frittstående tanker som er fullstendig åpne for å bestrides.

Angstbegrepet har utviklet seg til å inneha en dagligdags rolle i samfunnet vi puster og ånder i. Den beveger som ild i tørt gress og det ulmer i alle samfunnslagets kriker og kroker.

Med fare for å virke arrogant og lite forståelsesfull for mennesker som daglig går gjennom sin angstfulle kamp for å overleve (jeg har den dypeste respekt og medfølelse for alle som sliter), har jeg likevel behov for å hedre angsten noe. Jeg er livredd for at den skal bli ansett som et kronisk onde som på alle måter må utlignes. Det finnes noen fine og utviklende egenskaper i angsten også.

1. Den får oss til å prestere når tankene har lagt ned og redselen for å ikke lykkes melder seg. I disse situasjonene går den inn i instinktene og fyller på med drivstoff. Ofte kan det føles vondt, gjøre oss usikre og til og med knabbe noe av nattesøvnen, men den mobiliserer til kamp mot likegyldigheten.

2. I mange situasjoner kommer angsten til uttrykk gjennom redsel og frykt. Når den er berettiget kan den spare liv. Redselen kan redde oss. Som f.eks. når vi sitter i hocke-stilling ned et isete brattheng. Da kobler angsten inn og hjelper oss med å fokusere på å løse oppgaven. Den hjelper oss med å ta nødvendige forholdsregler slik at vi kommer oss trygt ned i bunnen av bakken. Vi skal være engstelige for å sette utfor i de bratteste partiene i livet.

3. I angsten er det følelser. En hel haug av dem. Redsel, frykt, sinne og uro er noen av dem. De er ofte voldsomt brutale, men samtidig helt nødvendige i kampen for å overleve. Disse følelsene aktiverer oss når vi er i ferd med å gi opp og må i kamp. Når angsten gir oss en følelse av å være syke, så er det ofte det stikk motsatte som faktisk skjer; angsten forteller oss at vi er friske. Den gjør oss til mennesker.

Så hvorfor er det slik at vi er så redde for angsten? Av og til er vi så engstelige for selve angsten at tanken i seg selv fyller kroppen med angst. Vi blir sittende i konfrontasjon med angst for angsten.

Jeg tror mye av svaret for hvorfor angsten dominerer så mye som den gjør, ligger i miljøet rundt oss her oppe i det megastimulerte materialistiske nord.

Et miljø som er overfokusert på å prestere og hvor alle andre enn oss selv er satt som yppersteprester, dommere og bødler. Vi er blitt livredde for å gjøre feil og i frykten for hva andre måtte mene er vi i ferd med å miste oversikten over hva som er viktig for oss selv.

Den konstante usikkerheten, og angsten som usikkerheten medfører, kan være livsfarlig. Det er det presset som gjør at vi gir opp, og at den sunne angsten blir erstattet med likegyldighet, resignasjon og frykt for å leve.

Det er det toget av press som sakte, men sikkert fyller opp vogna vi sitter i med en klebrig og kvelende masse som kan sette kok på depresjoner.

Selv om angst og depresjoner er nært beslektet, har de likevel ulike egenskaper og oppfører seg på forskjellige måter. Jeg tror vi må bli flinkere til å jobbe sammen med fryktene og stagge dem før den blodtørstige depresjonen kommer på banen.

Masser av kjærlighet!

Les flere innlegg av Endre Drange Thompsen her