Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (59) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Jeg angrer ingenting

Det som er gjort er gjort, og det er bortkastet tid å angre fortidens feilsteg.

Tenk å kunne si det. «Jeg angrer ingenting». Da fremstår du som en rakrygget, sterk og klok person med styrke til å se seg selv i øynene: Gårsdagen får jeg ikke gjort noe med, og det er bortkastet tid å angre fortidens feilsteg.

«Non, je ne regrette rien», «Nei, jeg angrer ingenting», sang Èdit Piaf for hele verden i 1960, og hun hadde et stormfullt liv bak seg da hun døde. Med en oppvekst på bordell, en hallikkjæreste som forsøkte å drepe henne, og mye mer. Hun fikk utdelt mer enn en normal porsjon tragedier å hanskes med, nok til å fylle flere bøker, ingen tvil om det.

Men hadde jeg vært henne, hadde jeg nok reflektert litt over inntaket av alkohol og morfin, sovepiller og andre piller. Og en trafikkadferd som ga to eller tre nær dødelige ulykker.

Men hva er nå egentlig anger, da? Anger kan sies å være en ubehagelig følelsesmessig tilstand som oppstår på grunn av noe man har gjort. Det kan være at man har gjort noe teit, dummet seg ut, såret noen, tråkket i baret, satt seg selv eller andre i dårlig lys osv.

Men det kan selvfølgelig også være det motsatte. Altså at man angrer på noe man ikke fikk gjort eller sagt. Min venn Ferdinand angrer fremdeles på at han ikke byttet telefonnummer med den dama han virkelig fant tonen med på flyet fra New York for noen år siden. Han er fremdeles ungkar. 

Men det er forskjell på å angre, og lide/sone for det man angrer på. Å gå i en evig runddans og straffe seg selv for noe man gjorde, eller ikke gjorde, er lite konstruktivt og bare egnet til å dra seg selv ned, ned, ned. Noe så enkelt som å ydmykt be om unnskyldning kan løse opp i de utroligste floker. Om ikke annet så kan en si «Jeg beklager at du oppfatter det slik». (Den er frekk, og fungerer oftere enn du tror).

Men som om ikke anger alene er nok, så er det forskjell på anger også.

* I det korte løp vil du faktisk angre mest på noe du har gjort.

* I det lange løp vil du angre mest på det du ikke har gjort.

Men uansett: Gjort er gjort og spist er spist. Så får man heller ta det med som en lærdom til neste gang man «driter på draget». For vi har en tendens til det. Å gjøre det om igjen, altså. Men da svir det kanskje litt mindre fordi man tross alt har vært gjennom det samme før.

Eller mer, fordi man aldri lærer ... Og Ferdinand må bare leve med sin utilgivelige tabbe. Det gjør han også. Men han angrer enda. Alene.

Anger er vel uansett en personlig sak, og man trenger av og til en stemme som kan fortelle deg om noe du burde angre på. Min bedre ¾ er fin sånn.

Kognitiv dissonans er et artig begrep: At du gjør noe, til tross for at du vet du ikke burde. Og på toppen av det hele finner unnskyldninger for å rettferdiggjøre det. Da nytter det lite å angre, men kanskje heller ta en realitetsvurdering på hvorfor du gjorde det.

Bondeanger skal vi la ligge, for det har de fleste etter en solid runde på byen. Og det rare med bondeanger er at den går mirakuløst over bare et døgn etterpå. Og selv om man sverger (gang på gang) at man aldri skal gjøre det igjen, så sitter man der igjen. Gang på gang.

Vel, ikke alle. Men så har du de da, de som overhodet ikke angrer på noe de burde. Det kan jo skyldes mangel på innsikt, eller en hellig overbevisning om at det de gjør er helt på sin plass. Besserwisserne er et godt eksempel, for de besserwisser videre for full maskin med en hellig overbevisning om de setter verdensordenen på plass.

Selv har jeg da også gjort mye rart (les teit) opp igjennom årene. Og sikkert mange ting jeg burde angre på. Jeg kunne vel skrevet en fornøyelig (eller trist) bok om alt jeg gjerne skulle gjort annerledes, men det skal vi la ligge. Jeg ville garantert angre på en slik utgivelse.

Men en dag er det min tur til å stå foran perleporten med livets bok under armen. Jeg håper jeg kan stå med rak rygg, at boken er tykk og god lesning. At jeg fikk gjort det meste og at avsnittet om alt jeg ikke fikk gjort ikke er særlig langt. 

Og nå skal jeg innrømme at litt av det du akkurat har lest er stjålet. Ikke mye, men litt her og litt der. Fra Erik Tunstad for eksempel.

Men jeg angrer ikke på det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her