Om kvinnfolk og styrke og sånn

Jeg har vært en pingle og en feiging. Når ting har vært tøffe, har jeg stukket av.

Publisert:

Den pensjonerte politimannen Øyvind Andersen (61) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Øyvind Andersen

For en tid siden skrev jeg om hvordan det er å være mann og sånn. Da ble jeg utfordret av Kvinnen til å skrive om å være kvinne. Jeg tok utfordringen, men det har tatt sin tid før jeg har mannet meg opp til å prøve å skrive om det. Har prøvd å kjenne etter min "feminine" side, men klarer ikke helt å finne den.

For å prøve å forklare hvordan det er å være kvinne, vil jeg skrive litt om "min" Kvinne. Vi har opplevd så mye sammen gjennom de over 40 årene som er gått siden vi treftes. Jeg har vært en pingle og en feiging. Når ting har vært tøffe, har jeg stukket av. Reist ut i verden. Hun ble igjen hjemme, med hverdagens utfordringer. Ikke akkurat tilværelsens uutholdelige letthet. Hun har holdt hus og familie i orden mens han far var i landflyktighet.

For noen år siden kom det et brev i posten. Rett før påske. Bilen var pakket og vi skulle på hytta. Hun måtte møte hos legen rett over endt høytid. De hadde funnet noe. Det ble en merkelig påskeferie. Uansett, det endte nå opp med at hun måtte gjennom "full pakke" med stråling og cellegift.

Den ene gangen var jeg med henne og satt ved siden av henne mens den rosa giften rant inn i kroppen hennes. Jeg følte meg ikke mye mandig og sterk der jeg satt. Prøvde ta meg sammen så godt jeg kunne mens følelsene laget kaos inni meg. Hun kom med positive og oppmuntrende ord. Så nok hvordan jeg hadde det. Var det jeg som viste styrke og positivitet overfor resten av familien, jentene våre og andre? Å nei da. Det var Kvinnen.

Det var hun som fikk jentene med i prosessen da resultatet av cellegiften fikk håret til å falle av. Fikk minstejenta til å klippe seg før dottene begynte å falle. Hun ble frisk. Og båndene oss imellom ble styrket for all framtid. Når hun nå sliter med kronisk sykdom som gjør at hele kroppen verker, er det lite klaging å høre. Hun holder hus og hjem i orden.

Jeg er altfor dårlig til å ta min skjerv. Noen dager er verre enn andre. Da prøver jeg å være oppmuntrende, på min egen tafatte, litt hjelpeløse måte. Jeg kjøper blomster nå og da, men hun skulle nå hatt sin egen blomstereng å ligge i og se opp på en blå himmel.

Vi menn vet ikke hva styrke er. Jo, forresten, vi ser det når vi ser til siden og ser på den vi deler hus med. Ja, det var nå mitt om hvordan det er å være kvinne. Sett med en beundrende manns øyne. Dette som en liten førjulspresang og en hedersbevisning til Kvinnen og alle andre kvinner der ute. God jul til dere!

Les flere innlegg av Øyvind Andersen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Øyvind Andersen
  2. Blogg