Å lytte er en kunst

Hjemmekontor kan være både hyggelig og nødvendig, men med hele familien hjemme bærer det mer preg av unntakstilstand.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

For oppmerksomheten i disse koronatider skal deles mellom pc-skjerm, ungebråk og beskjeder fra en bedre halvdel som også har hjemmekontor.

Plutselig er man ikke bare på jobb, men også hjemme med alle daglige rutiner som blandes inn i en normalt forutsigbar arbeidsdag.

Så vi menn må følge med, lytte. Og det er her alle muligheter for konflikt oppstår.

For normalt scorer vi ikke vi mannfolk særlig høyt på det der med lytting.

Nei, nederst på resultatlista troner vi. Totalt uten motstand. Ingen under og ingen ved siden.

Det hender jeg sier «Hva?», men det betyr jo at jeg ikke har fått med meg det som har blitt sagt, så det lønner seg ikke alltid.

Men de gangene jeg gjør det (sier «Hva»), oppdager jeg at det øyeblikket det gjentas, hadde jeg jo fått det med meg likevel.

Så vi hører etter. Vi vet det bare ikke selv, alltid. Det fester seg liksom ikke.
Det filtreres bort som støy, men akkurat som «cookies» setter det igjen noen spor som gjør at det går lettere å finne tilbake når man skal dit en gang til.

Og så er det forskjell på gutter og jenter. Sønnen i huset hører ikke etter og/eller glemmer like fort som det er sagt. Å rydde for eksempel, betyr i beste fall å flytte på ting. Og når vi gutta sier «ja da – skal ta det snart», så betyr det aldri. Fordi vi har glemt det allerede i det vi sa «snart».

Men jenter får med seg alt som blir sagt, enten det hviskes eller ropes, og de har en overvekt av pliktfølelse i seg med det hersens«flink-pike-syndromet».
Og de er liksom så flinke hele tiden at de kan med den største selvfølge la ting ligge – unntatt fra gjeldende regler (som de selv har funnet på). For «de skal bruke det snart».

Og jo da. Alle mine tre døtre svinger opp og rydder i vei. Den eldste har ryddemani og er det skikkeligste mennesket jeg vet om. Hun er en mester, og når hun er på besøk leker hun med barna, legger sammen klær og fører adekvate samtaler med oss alle sammen. Samtidig.

Men hun yngste har nå sine svin på skogen, for badet er liksom hennes private domene og der flyter det. Og alt hun har liggende rundt omkring skal «brukes snart». Men hun er blitt helt sjef på baking og enkle middager, og plutselig kan hun legge sammen tøy, svinge opp og shine begge badene.

Den tredje av de tre svinger forresten godt opp hun også etter hvert. Men det er vel helst med samboeren (Gud være med ham). Hun er like lur som meg, for hun har skjønt at å rydde er pyton. Derfor smårydder vi hele tiden. Smart jente.

Men det var det med oss menn og lytting ... Svigerfar har en utmerket strategi.
Han lytter tilsynelatende interessert, og så sier han «Ja, passer best der». Og han slipper unna med det også.

Men er det nå i det store og hele så galt? Er alt verdt å få med seg? Er alt verdt å lytte på?

Vi stuter er utsatt for en flom av informasjon vi må forholde oss til. Det er som en myggsverm i øret som konstant forteller oss

– Hva vi gjøre
– Hva vi burde ha gjort
– Eller hva vi har unnlatt å gjøre.

Sånn er det overalt. Bortsett fra når jeg er sammen med kameratene mine.
Da er det ingen misforståelser, forventninger, subtil kommunikasjon eller sure miner.

Når sant skal sies, vet jeg fint lite om hvor noe som helst er huset. Jeg har bra kontroll på verktøyboden og ..., det er visst bare den, og det er derfor barna kun spør oss fedre om én ting. «Pappa, Hvor er Mamma?».

Det er jo sant at vi ikke får så mye med oss, men det vi får med oss, gjør vi best i å holde for oss selv. For viser du at du har fått med deg ettellerannet, så skal det liksom føre til noe ... enellerannen handling, ellerno` ...

Så, jo da, man lærer seg fort strategier for overlevelse, og sånn sett har vi menn et filter som alle (jenter) bare kan være misunnelig på.

Og så har vi jo et velkjent (for noen) triks. Vi har jo skjønt at vi har det best når vi får det siste ordet: «Ja, kjære».

For det passet best der.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Hjemmekontor
  3. Kommunikasjon
  4. Blogg