Når en villmarkens mann velger å urbanisere seg, kommer av og til trangen. Trangen til å søke ut og bort fra alt og alle. Være alene med seg selv og med alle sanser åpne for inntrykk.
Sånn var det med meg i dag. Jeg søkte inn i landet. Helt til Kilefjorden. Der ligger prammen min. «Fladprammen». For de som er ukjent med denne typen farkost, kan den kanskje best beskrives som en hvalross. Tung og uhåndterlig på land, men den glir lett og elegant gjennom vannet.
Der lå den. Breddfull av vann. Måtte skyves litt ut og inn for å få skvalpet så pass vann ut av den at ripa lå et par millimeter over vannskorpa. Etter intens øsing lå den der og fløt lett, men kanskje ikke så veldig elegant. Jeg lastet opp, monterte motor, gjorde klar fiskestanga og startet opp.
Motoren startet på andre drag. Fem hestekrefter skjøv meg utover vannflata. Den herlige lyden av en totakter var som musikk i ørene. For ikke å snakke om godlukta av oljeblandet bensin. Mitt forbruk på hele turen var under to liter.
En rød og kobberfarget «lilleauren» pleier være bankers. Første fisken beit på kroken etter ti minutter. Den slo seg av i lufta akkurat da jeg skulle vippe den over rekka. Så gikk det lang tid, men jeg kjedet meg ikke. Kunne se meg om på høstkledde åssider. Stort sett barskog, men gule løvtrær brøt av innimellom. Jeg kom til utløpet av elv og vurderte å ta meg ned og ut i Gåseflåfjorden. Men nei …
Strømmen gikk hard og med hvite topper nedover. Det hadde vært gøy å surfe nedover, men i en vanntrukken flatpram og med bare fem hester til å sku den ville jeg slite med å komme opp igjen. Fire ender flakset forbi. En øyestikker tok seg en hvil på tofta. Ble kanskje tiltrukket av den daue fisken. «Dragonfly» heter de på engelsk. Drageflue. Synes det navnet er mye tøffere og mer passende. Tro jeg vil begynne å kalle dem det.
I Kilefjorden finnes det en lagune. Jeg kaller den i hvert fall det. Bukta svinger seg og innerst er det et rolig område. Der høres ingen lyder fra menneskenes verden. Kun er liten lyd av en sildrende bekk som kommer ned til meg. Er det en gytebekk? Må sjekke. Nei, kun et par striper med vann fra et myrdrag ovenfor. Jeg setter meg på et fjell like ved prammen og skuer over mot bekkeutløpet vis-à-vis.
Der går bekken som gjør at Øyna er ei øy og ikke ei halvøy. Jeg passet på ikke å avsette spor på land der, slik at folk som senere kommer skal oppleve samme følelsen. At man er første menneske der. Akkurat den følelsen forsvant forresten fort. Der så jeg ei steinsetting fra en bålplass. For ikke å snakke om søppel. Tom tennvæskeflaske, ei tom glassflaske samt litt annet plastsøppel. Dette ble selvfølgelig plukket opp og tatt med i prammen.
Jeg ble sittende der og lytte. Til de små lydene fra vann og trær. Tenke. Når man har levd en god stund, tenker man oftere på livet.
Og på at det må leves mens man gjør det. Og det på en tur der jeg er ute for å ta liv. Ja, for det er jo det jeg gjør. Selv om det bare er fisk. Matauk. Jeg lever. Jeg har familie og venner rundt meg som betyr noe for meg, og som jeg betyr noe for. Begge deler er like viktig.
Men noen dager, sånn som i dag, er det godt å bare være seg selv, helt alene. Nyte naturen og alenetiden. Ikke tenke på å yte noe for andre, som i jobb, fritid, frivillig arbeid og forpliktelser. Eneste forpliktelsen jeg føler på der og da er å komme meg helskinnet hjem (hva kan skje i en flatpram med fem hk, iført redningsvest og aldri mer enn 20 meter fra land?), og helst få noen flere aurer.
Jeg begynner tilbaketuren. Sola skinner midt imot. Gjenspeilet fra vannet får meg først til å myse, så til å legge meg enda lenger mot land. Innunder lia ser jeg en skygge. Høyt oppe i ei furu er det et stort kvistreir. Kråke? Eller kanskje ørn? Får et par napp til, og til slutt en liten aure. En stor fugl letter fra vannet. Tar seg en runde og lander igjen. Ikke noen måke. Heller ingen kråke eller ørn. Kanskje en hegre, men jeg vet ikke om de svømmer på vannet. Trodde bare de sto på grunna og fisket.
Etter mye møye fikk jeg prammen på land, ved hjelp av ei båtrulle. Blytung var den. Aurene skal jeg innom svigermor på Hægeland med. Hun er småspist og de to er nok et passende måltid for henne.
Jeg kjenner overskuddet har bygd seg opp i kroppen etter denne kvalitetstiden, selv om den tunge prammen var trassig og motvillig å få på land.
Nå bærer det tilbake til hverdagens trivialiteter og tilværelsens uutholdelige letthet. Men jeg er klar. Jeg er uovervinnelig. Jeg har tross alt overlevd flere timer i villmarka.