Vi trenger hverandre for å bevare livsmotet, klare å bære belastningene og finne inn til gledesøyeblikkene som bærer oss. Med bakgrunn i at mange unge oppgir at de er ensomme, kjenner på press og er lei seg/deprimert, sier jeg ofte dette på workshop i menneskemøtekompetanse: Livet er både noe dritt og noe vakkert på samme tid. Noen ganger er mørket størst, andre ganger er det lyse størst i oss.
Her om dagen fikk jeg en mail fra et ungt menneske som deltok på kurs i menneskemøter for noen år siden. Og jeg fikk lov til å gjengi den anonymt:
«Hei, Eva. Jeg hadde det bra den perioden jeg var på med opplæring i menneskemøter. Jeg var av de motiverte, du husker meg kanskje? Jeg hadde et overskudd. Det siste året har jeg mista den gutten. Får ikke til studier sånn jeg ønsker. Skjønner mer av det vi snakket om. Forskjellen på selvfølelse og selvtillit. Jeg får ikke til noe, orker ikke noe og vet ikke lenger hvem jeg er.
Forsøker å holde fast ved at jeg har samme verdi som da jeg fikk til alt. Det er ikke lett å ha det vondt. Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle møte veggen. Jeg er ikke syk. Men jeg er sliten. Har det ikke godt. Det går sakte framover og jeg har begynt å skrive ned hvordan jeg har det. Jeg skriver også ned hva jeg lengter etter, hva jeg finner meningsfullt og hva som tapper meg. Hvilke mennesker det gjør godt å være sammen med. Jeg tror jeg kanskje kan bli en enda tryggere person når jeg kommer meg igjennom dette.»
Jeg leste meldingen flere ganger før jeg svarte. Og det er slike møter med mennesker og fortellinger som ofte er igangsetter til å skrive spalter for å dele med flere.
Jeg har brukt den setningen en del: Det går bra. I betydningen: Det går bra å leve med noe som er vondt. Det kan se annerledes ut en dag. Tiden kan bety noe. Nye opplevelser. Gode øyeblikk i naturen eller med gode mennesker. Jeg har sagt den setningen som trøst, som oppmuntring, ikke som billig overflatebehandling av menneskelig lidelse. Men som et favntak, en kjærlig gest, en anerkjennelse. Et ønske om tilstedeværelse.
Og i denne setningen legger jeg ikke at alt blir smertefritt og kjennes godt. Nei, mer i betydningen: Det går an å leve her – med savn, sorger, lengsler, sår – og samtidig kjenne en liten gnist av glede og livskraft. For det å leve er ikke lykke og en smertefri komfortsone. Livet har fasetter og det er normalt og vi kjemper så godt vi kan alle sammen. Vi klarer oss bare ikke så godt alene. Vi trenger dem som løfter blikket – et vennlig et.
Vi er ikke nødvendigvis syke om vi har det vondt. Er vi syke, skal vi søke hjelp. Enten det fysisk eller psykisk – kropp og sinn henger sammen. Vi er blitt innprentet med at vi skal ha det bra og helst være smertefrie. Kommer smerten, skal den dempes. Kommer ubehag skal vi forsøke på alle tenkelige vis å bli kvitt det. Noen finner gode strategier og oppsøker venner, natur eller kultur. Andre prøver å dempe smerten ved å skade seg selv, spise lite eller for mye, ruse seg, stenge av og unnvike livet på godt og vondt. Det ligger mye god helse i å finne gleden sammen med andre, leke, glemme tid og sted og bare være til.
Det vonde skal gjennomleves på samme måte som det gode skal leves. Og i ekte livsutfoldelse er det en nær sammenheng mellom gleden og sorgen.
Vi skal møte det som gjør vondt. Vi skal gråte, sørge og leve oss igjennom det vonde. Vi skal kjempe mot det som sårer, krenker og belaster med alt vi har. Men vi går ikke til grunne. Vi kan få hjelp. Vi kan finne trøst hos hverandre. Vi kan til og med klare å leve oss igjennom en del alene -om vi bare finner lyspunkt, pauser der vi glemmer det vonde. Men det forsvinner ikke med det første Det går bra å ha det vondt og godt på samme tid. Å lengte, håpe, ønske er en del av livet. Tap er noe alle opplever. Søken kan fører oss nærmere både oss selv og andre. «Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre. Dagen i dag den kan bli vår beste dag.», synger Erik Bye i låten «Vår beste dag».
Selvaktelse er et fint begrep å lære seg. Og gi det innhold som å være tro mot seg selv. Du skal ikke la noen tråkke på deg, utnytte deg eller gjøre deg mindre enn du er. Du skal ikke la noen tulle med smerten din, ta fra deg gledene eller dempe potensialet ditt. Jobb med å akte deg selv. Du er for verdifull til å la noen tråkke deg ned.
For å være tro mot oss selv, kan det være fint å lære seg å sette livsfremmende grenser.
Det er ikke snilt å gjøre alle til lags og glemme seg selv. Det er ikke spesielt viktig å få a i alle fag, om vi ikke finner mening og tid til å være sammen med dem som betyr noe for oss.
Det er vi som nå er voksne som må vise og lære barn og unge at livet er noe vi kan stå i og overleve – også når det er vondt. Vi må være forbilder overfor venner, familiemedlemmer og kollegaer. Og så må vi leke mer. Lære å hengi oss til vi glemmer tid og sted. Vi må fortelle de som nå vokser opp at de er like verdifulle når de er ufullkomne, ikke mestrer, ikke er flinke, feiler, svikter, ikke lever opp til alle idealer. Alle er sårbare og robuste på samme tid. Livet er godt og vondt. Det er livets vesen.
Jeg inviterer ofte deltakerne på kurset til å dele tanker rundt selvtillit og selvfølelse. Mange forteller at de er mestringsoppdratt. Har fått penger for å trene, spise sunt og få gode karakterer. Ikke alle har opplevd det betingelsesløse: Du er enestående, uansett. Å bygge selvtillit, er knyttet til det vi gjør og til det å være flink. Og det kan vi bli veldig slitne av. Før eller siden får vi ikke til alt i livet, for det er ikke alt som kan velges. Og hvem blir vi da? Selvfølelsen har sitt anker i hvem du ER. Du vet din verdi – uansett om du får til eller ikke. Uansett om du har det vondt eller godt.
Dersom vi klarer å hvile i en god følelse av oss selv, takler vi bedre å ikke å ikke få til alt. Vi går ikke helt i kjelleren om vi møter motstand, feiler eller utsettes for belastninger.
Når vi hviler i en god følelse av oss selv, vi har verdi og er likeverdige, men forskjellige fra andre. kan vi gå ut av konkurranse-modus og kan bli bedre medmennesker ved at vi også ønsker andre det beste. Vi vil hente fram andres potensial, ikke gjøre dem små. Og vi kan hvile i selvfølelsen og gjøre andre store.
Å ta vare på seg selv og andre, både kroppen, hjernen og sinnet, krever en bevisstgjøring. Da må vi som kong Harald sa i sin nyttårstale: Løfte blikket. For å se om det er noen du må følge rundt den neste svingen som de gruer seg sånn til. Alene klarer vi mindre enn vi klarer sammen. Det er utrolig hvor mye vi kan takle med noen ved vår side. Ved å bli møtt med anerkjennelse, kloknillhet og forståelse.
Vi er VÆREkraftige mennesker. Smerten skal aldri bagatelliseres, ignoreres eller ikke tas på alvor.
Men den er en del av livet som det tross alt, tross alt, også kan vokse noe annet ut av enn ny smerte. Vi kan ikke nullstille oss. Det vi har i fortellingen vår og bærer i kroppen, er der. Det blir sjelden noe helt annet, men det skifter farge, form, følelse og tanker. Vi kan ved påfyll av nye erfaringer, gode menneskemøter og fine øyeblikk bygge nye gode nettverk i hjernen, kjenne det krible i kroppen og få roen i sinnet. Over alle hendelser, episoder og vonde opplevelser, kan det kastes et nytt lys. Mange har erfart at noe ser litt annerledes ut enn akkurat da vi kjente oss som verst.
De som bryter bølgene, skal du ikke kimse av. De finner en indre styrke. Når skallene knuses, kan vi finne inn til kjernen i oss. Og den andre. I dette eksistensielle rommet er det ikke farlig å kjenne på savn. Å ha lengsler etter mening. Å være i noe ufullkomment. Det er menneskelig. Lengsel kan drive oss til steder i oss selv og til møter med andre som blir livgivende og meningsfulle.