I 40 dager skal jeg bestige samme fjell. Den samme stien hver dag. 300 høyde meter, rett opp. Hvorfor? Fordi jeg tror den samme stien innehar mye visdom. Jeg ønsker å utforske hvordan en gjentatt handling kan gi meg innsikt. Hvordan jeg kan komme tilbake til meg selv, igjen og igjen. Som en indre reise som stadig kan gi meg ny innsikt og visdom. Dette blir 40 dager med refleksjoner om farger og utsyn. Det blir en vandring i kunsten. Kunsten å være. Kunsten å oppdage de fine aspektene i utsikten. Alt erkjent, av utsyn og innsyn, på nytt og på nytt. Jeg vil finne den kjærlighet til livet som enda ikke er oppdaget.

Har jeg noe å dele eller er dette bare et ønske om å bli sett? Ha en stemme som skal utheves i en tid hvor nettopp dette er en trend. Vel, jeg tror stien har mye å fortelle meg og hver dag er ikke like. Jeg må utforske og for dem som ønsker, deler jeg med ærlighet den innsikten og utsikten jeg opplever. Jeg ønsker å finne noe som ikke er funnet før. Derfor en stemme gjennom min innflytelsessfære. Jeg ønsker en utsikt til forandring som jeg skaper selv. Jeg skylder meg selv en fremgang fra der jeg står i dag til noe nytt.

DAG TO

Å være i hvert skritt, la det få betydning. Reisen og ikke bare målet. Kjenne pusten og livet. La rytmen i kroppen være mine egne kjærtegn til meg selv. Kjenne at jeg lever.

Ormegresset begynner å åpne seg mer og mer for stien. Spensten i stilken har avtatt. Innimellom de ruvende buskene står en og annen villbringebær busk. Skjult for å stå i fred med sine søte små hemmeligheter. Det edle bæret, når passer det å vise det frem? Busken i fjellsiden som verner om og forsiktig gir næring til utvikling og når tiden er inne slipper dem løs i all sin sødme og skjønnhet. Og akkurat da bukker ormegresset og slipper det til.

Idet jeg når toppen titter solen frem og ønsker meg velkommen. Utsikten er dyp og rolig. En dybde som kun solen kan få frem med sin tilstedeværelse. Dette vakre lyset og landskapet lokker på meg. Så inderlig, at jeg kjenner det i hele meg. Innover og innover i det mektige og øde landskapet. Til roen og til stillheten.

Den fremmede er her og visker meg i øret; ”Synet av den mektige jorden vår. Utsikten. Se på harmonien. Finn også den inne deg. Vite at du kan bestige fjellet samtidig som du bestiger det i ditt indre i alt det grenseløse du ser. Ta ingenting for gitt. Det er ditt. Og jorden er deg. Spill med ditt instrument i samspill og i harmoni. Vite at du alltid er en viktig del av den store og mektige symfonien. Speil deg i utsikten og se at også den har bolig inni deg. ”

Jeg kjenner hvordan samtalen med stedet og den fremmede gir meg et stille rom uten tid. Hvor fint det er å sitte her i det storslåtte landskapet og la dagen være. Sitte i utsikt og åpne opp i innsikt. Jeg vil være bare her nå.

Hun sier:

”Vil du finne frem til sannheten i deg, så vend deg innover. Vil du danse barbeint i mosen så la rytmen finne deg. Vær samstemt med ditt indre. La det evige i deg komme frem. Vær grenseløs og ikke la deg stoppe. Dans i samklang med livet.”

Ja, jeg vil være bare her nå, på fjellet, og jeg vil åpne vinduet til mitt indre. Jeg pynter det med de fineste blondegardiner og setter blomster i vinduskarmen. Så åpner jeg vinduet på gløtt. For der inne raser ikke tiden forbi, men der inne er det evighet. Jeg vil sett vinduet på gløtt og la det sive litt evighet ut til livet mitt.

Tove Hertzberg

fjellklatrer og kunstner

Hovden i Setesdal

”40 dagers” reisen startet 17. august 2017. Vil du vite mer se galleritove.no.