I stua på Repstad står trøorgelet mor kjøpte av kirkesanger Thorvald Bakkevoll. Hun tenker kanskje at sønnen kan bli en fremtidig organist. En mann med interesse for toner, sorte og hvite tangenter, sanghefter, belger og pedaler, som samlet sett kan bidra til vakre lyder fra «møbelet» på østveggen.
Et rom på få kvadratmeter, med et elghode på vestveggen og takhøyde som ikke egner seg for høyreiste mannfolk med hatt. Ved siden av orgelet ruver seksticentimeteren fra Jøtul, vedovnen av støpejern med ovnsrøret like inn i pipa, der murpussen tenderer til sprekkdannelse. I vedkassen ligger bjørkeveden knusktørr og klar. Ovnen bidrar med sitt til hjemmekosen. Det blir å øve seg om kveldene på mors anbefaling, men uten forståelse og nok interesse for noteheftet, blir det vanskelig å tilfredsstille ønskene, likevel sitter melodien Gubben Noa, som den skal.
Når nabojenta Bjørg forteller om Elvis Presley, skjønner jeg at den musikken passer bedre for meg enn mine hjemmelagde orgellyder. Platespilleren hennes går det an å høre på, uten å gjøre noe, nesten som å lytte til radioen. For det er den vi tre hjemme helst bruker som underholdning. Det kan være min nyoppdagede kanal, Radio Luxemburg, eller fars kanal, værvarselet og fiskerinytt. Ønskekonserten er mors utvalgte, og tilstanden på Doggerbank interesserer også.
Vinterstid blir rundetidene i sporten viktig, der Knut «Kupper’n» Johannesen forsøker å sette rekord på titusenmeteren. På de lange distansene blir det intense og spennende rundetider. Med hodet helt inntil Radionette-radioen, noteres hver og en rundetid og de raskeste også til stående applaus. Da er det å reise seg fra stolen og hoie og skrike. Verdens beste skøyteløper med 15:46,6 på titusenmeteren, og så lese sporten i avisen dagen derpå.
I Fædrelandsvennen annonseres jevnlig dansekvelder på Fritun på Tangvall. Søgne Håndverker- og Arbeiderforening innbyr til flott underholdning. Av og til er det «Donky Boys» som skal spille, andre ganger «Tangokavalerene». Annonseinnholdet frister. Jeg nærmer meg en alder hvor det bør være enkelt å by opp til dans. Samtidig forstår jeg på mor, at hun er tilbakeholden med slike dansekvelder. Hun mener at selve dansen ikke er synd, men at det følger med stygge ting.
Hun forteller det slik uten at jeg helt forstår. Men så tilføyer hun:
– Jeg vil heller at du går på Heimklang på Lunde. Der er det leikkurs til torsdag og lærerinna er fru Aamlid-Paus. Henne kjenner jeg litt. Så er det Otto Furholt som spiller på fele og du kan lære deg folkedans. Jeg synes du skal gå dit, Håkon. Og jeg går dit.
På kurset lærer jeg at vi går parvis etter hverandre i ring. Den motsatte veien av klokka, og at jeg skal holde høyrehånda over jentas rygg. Så skal hun holde sin venstre hånd om nedre del av ryggen min, og jeg skal føre. Så begynner vi. Felemusikken starter og Otto Furholt skaper variasjon i tonene. Jeg først frem med venstre fot, mens jenta starter med å ta frem sin høyre. Så ser vi på hverandre og forstår at vi tuller det litt til når begge skal ta de første tre bytt-om-fotstegene, slik fru Aamlid-Paus viser det.
Vi steger og hopper og danser som best vi kan ved siden av hverandre og retning motsols, og de fire neste hoppestegene går bra. Så snur vi oss vendt mot hverandre, og sammen hopper vi en runde hver for oss, medsols, før vi igjen danser ved siden av hverandre i danseretningen. Fru Aamlid-Paus er tålmodig og jeg er nervøs. Paus viser og smiler og sier jeg gjorde det rett. Jeg forstår mor. Her følger lite kroppskontakt med. Vi står langt fra hverandre, og for å klare å følge stegene i musikken, dreier tankene seg kun mot dette. Slik fortsetter vi reinlenderen.
Jeg har tidligere smugkikket inn i danselokalet til Fritun. Der satt folk langs veggene for å se på, mens andre danset midt på dansegulvet og holdt tett om hverandre. Noen virvlet rundt omkring, mens de kysset og klemte. Jeg forsto mor. Opplevelsen min på leikkurset inneholdt ikke tendenser til slikt.
Så er avslutningskvelden kommet. Det er torsdag 1. februar 1962 og avslutning på leikkurset et høydepunkt. Det er kvelden vi skal vise oss frem. Alle som har anledning møtes til avslutning, og jeg ser frem til å holde jenta rundt ryggen, i leiken, i sirkelen motsols. Vi har lært på kurset om gammeldans, om kultur og om å ivareta denne for fremtiden.
Hjemme damper jeg buksene. Jeg gjør meg klar og liker at buksepressen er skarp og synlig. Skjorta skal lukte godt. Jeg vil at kvelden med alle til stede skal bli en festkveld, der fru Aamlid-Paus og Otto Furholt skal lede. Sammen skal vi alle vise hva vi har lært og bli forbilder i ungdomslaget. Vi har lært å lytte til musikken og har danset reinlender syndefritt. Jeg er klar. Skoene står klar, er ferdigpusset og søndagstøyet skal på, det fineste jeg har. Beste-siden av meg selv.
På med ytterjakka. Støvlene på bena og mopedturen til Lunde blir kald og glatt. I sideveska ligger mer tøy. Til Lunde går det fort, men jeg har kjørt veien tusen ganger. Heimklang venter. Jeg gleder meg til leikarringens avslutningsfest. Vel fremme er det inn og skifte, og der opplever jeg det fatale. Danseskoene? Disse ligger gjenglemt i vedskjulet. I sideveska finner jeg kun regntøy og kjeledress. Skoene er glemt!
En dansefest på Heimklang er i ferd med å gå i dass. Men nei. Igjen er det på med ytterjakke og støvler. Jeg trekker lua godt over ørene og på ny bærer det oppover Repstadveien alt det femtikubikkeren makter. Tinnstøyden, Vassbotn, Kakefjellet, Materialbua, over Skiftensbekken til Bumyrkleiva og straks er det Badstubærhauen og inn i tunet på Repstad. Og i svingen, like utenfor huset til Liv og Harald, er det at mopedens forhjul glipper. Jeg sklir sidelengs ned i veibanen med snø og grus. Smertene river, og opplevelsen av å ha slått hull på bukseknærne katastrofal. Ja, dansen, hva med den? Jeg forstår nå at gammeldansfesten på Heimklang går i vasken for meg.
– Så synd, sa mor.
Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.