Som noen a dykken kanskje he fått med dykken så hadde æ ein forhåldsvis lang karriære i Speidåren.
Det som va så greit i Speidåren va at alle blei godtatt, uansett. Du blei hørt, å du fekk lov te å bryne dæ litt.
Mi fekk låv te å mestre noe hos dei…om det va å jårr opp ild med blaud ved i stiv kuling ellår å finne veien igjennom tette kratt med altfor svær sekk. Mi fekk låv te detta jaffal å mestringsfølelsane sto i kø faktisk.
Ein 17.mai så tru æ det glapp litt for patruljelederen. Han ga mæ i oppgave å skolle være flaggbærår i folketåget. Altså…æ va egentli lige tønn som den stånga flagget hang på, å det va liden storm i kastane. Det føltes jaffal som det.
Di knytta på mæ ei slags livreim som denna flaggstånga konne «kvile» oppi. Di måtte lage nye håle i reima for at ho skolle henge fast rondt livet. Mi la av sted på ferden, å te å bjønne med så gjekk det så greit atte, men når mi skolle øve Venneslabruna, så gjekk just det øve.
Vinden treiv tag i både flagg å flaggføreren å ville hive alt sammen øve rekka. Æ stritta imod alt æ årka kun for å regeistrere at både mæ å stånga ulte i vinden som ein gammel Volvo. Det gjekk greit. Æ tru det va Bjarne som kåm styrtans te med ei hånd å fekk mæ på rett kurs igjen, men det va nære på.
Ette Speidåren så va det ikkje så allverdens møe å jårr i Vennesla. Interessen frå å knytte knude gjekk øve te å farte ette jentane. Prøve å bli voksen, uden å dø a det.
Mange a oss kjente jo ein som hadde bil. Å hadde du bil så blei det te å farte rondt i denna. Va jo så møe greiåre enn ein knallårt. Jaffal på vintåren, å så va det jo kosliåre med ein flokk.
Mi kalta an «Mannen», for mi hadde to Øyvinder i gjengen våres, å Mannen va eldst å hadde bil…derfor blei det Mannen. Toyota Celica hadde an, med røde lys nere med beinane.
Det va allti stas å bli henta fus, då fekk en sidde foran. Så konne en hellår gå ud å inn for å sleppe te dei andre som skolle sidde bag. Det va bare to dører i denna doningen. Å når mi sto laina opp sammen med dei andre i bilane, så konne en kjase ud a vinduet lettåre når en sadd foran.
Mi sto som regel laina opp enten på silokaia i byen ellår så va det postgården i Vennesla. Visst mi fekk med oss noen a jentane som mi likte, så konne det være best å sidde bag, då konne en enne opp innte ellår hvis du va ånkli heldig så fekk du ho på fanget. Det va jo egentlig det beste.
Alle mi rånårane hadde vår egen gjeng, men samtlige rånåre va øu som ein egen gjeng. Alle blei godtatt. Litt som i Speidåren egentlig. Speidårane he jo speidårlåven i bonnen…å den æ egentli himla fin den, rånerane hadde Kardemommebyloven ellår noe lignans jaffal.
Det æ klart at det blei børning, det seie sæ jo sjøl…mi kjørte bil…hallo! Noen va meir begeistra for å børne enn andre. Då gjalt det å ha egen børnebil som ikkje det va så forskrekkelig nøye med. Mi hadde noen flinke noen i bygda våres. Det va ein sann fryd å se når di dro denna redskaben ud sideveis ifrå Postgården å klarte å «hålle an» te langt nerøve riksveien. Det va mest rørans.
Di fekk tag i frityrolje frå et a bygdas gadekjøkken eigång. Denne blei ubønnhørli fordelt ud øve striten…
Å David å Vidar tok på sæ oppgaven med å «fordele» denna olje øve det meste som va asfaltert i Vennesla med hver sin Venneslamercedes.
Far te Vidar blei sendt ud med strøbilen ein søndag formiddag midtsommers. Då va det speilglatt ifrå sentrum te Vigeland. Bilen te Vidar sto i tunet å lokta som biffsnadder. «Kjenne du noe te detta, Vidar?» spørte an om før han tusta avsted på øvetid med strøbilen..
Mi blei «fanga opp» a rånårane…å mi igjen fanga opp andre. Mi fekk ein plass å prøve å bli noe anna enn onge. Det gjekk an å improvisere litt uden å bli mobba hvis en trynte litt i forsøget.
Det blei planta svære betongblomster å asfaltert svære fjell i heile Vennesla for å knekke denna kjøringa, te slutt så klarte di det øu. Rånårane forsvant et bel…Både på silokaia å i sentrum så va di vekk. I fleira år faktisk.
Plutselig for noen få år sia så dokka di opp igjen. Det varma godt i hjertet te undertegnede når æ så di laina sæ opp på YX’n i Vennesla…tri gamle Volvoer.
Det va ein rørans eksrånår som kjørte heimøve då ette å ha blitt sendt ud på butikken ette pebbårsaus ein lørdaskvell. Det va ikkje fritt for at æ prøvde å «brekke an» inn i tunet heime, då. Mor sto i vinduet å lurte fælt på om far hadde fått et drøpp.
Deia som råne nå he faktisk organisert sæ, å prøve å imødekåmme både klagestormane ifrå media å stramme lensmenn. Æ tykke di jårr ein aldeles utmerket arbei i detta.
Det er et vakuum som mange he gløymt vekk. Et vakuum som mi he mista fleire te. Om det he vært narkotika ellår annen fælihet så æ det et faktum. Det æ ein gedigen elefant som ingen verken vil preke om ei hellår tår pege på, men an æ der!
Ifrå den tia du vekse ifrå Speidåren te du ska finne dæ ein kjæreste å etablere sæ, så æ mange a oss uttpå harli tønn is. Rånerane jårr ein lige viktig jåbb som Speidårane i å fange te sæ folk som ellårs konne ha ramla igjennom isen å ha blitt vekke for godt.
Æ håbe rånårane snart fær den anerkjennelsen di fortjene. Mi visste ikkje då å godt detta miljøet va for oss når mi sto midt oppi det, å det kan godt være at dagens rånåre ikkje hellår æ klar øve det.
Det æ jaffal mi meining at det æ hevet øve einhver tvil at detta miljøet æ inkluderans å livreddans for fleira. Stå på å keep børning!