Håkon Repstad sr. (76) fra Søgne har skrevet denne teksten. Håkon Repstad sr. (76) fra Søgne har skrevet denne teksten. Foto: Privat

«Korporal Repstad meldes savnet»

Tom for energi og sløvet må jeg sette meg på bakken, totalt utslitt, fraværende med sviktende bevissthet.

Jeg er 14 år og nesten ferdig med 7. klasse. Til høsten er det framhaldsskole og deretter vil jeg jobbe og tjene. Gårdsarbeid er kjedelig, men jeg hjelper mor og far når de sier jeg må det. Kameraten min Helge er også gårdbrukersønn. Han har sine faste oppgaver, og er mer interessert enn meg, men jeg vil ikke bli bonde.

Slåtta er uunngåelig. Fars kveil med hesjetråd, som meter på meter strekkes og kveiles, fra staur til staur, der gresset skal henge, og som er fuktig, tungt og uhåndterlig å løfte på. Og slåttedagene går og sola skinner, det blir høying og innkjøring til låven. Den gode lukten fra det tørre høyet kjennes, men like strevsomt er det å løfte av hesjetråden som opp i høyvogna.

Støvet svir, øynene renner og bylten er uhåndterlig. Så trampes lasset for å få plass til enda mer høy. Deretter hjem til løa med hest og kjerre, og spenningen stiger når far hobber høyvogna på den smale låvebroen, og inn. Der fylles spiskammeret til hesten og de andre dyrene. Senere kommer mulighetene for å hoppe i høyet, om vi barna får lov. Det gøyeste med hele greia.

Så er det åkerarbeid. Sette poteter og ta opp poteter. Skitne hender og såre knær, og arbeidet tar mye tid. Når far pløyer, går jeg og mor bak, med hver vår pøs, og legger ei og ei potet i fårene med et fotblads avstand imellom.

Bøndene går sammen om å kjøpe potetopptager. Et redskap på to hjul, festet til hesten, hvor mekanikken kaster molda av fårene når hesten trekker fremover – og avlingen blir liggende igjen, åpen utover. Da er det å plukke. Spisepoteter til den ene pøsen og grisepoteter til den andre, og når kjerra er full går tømmeturen til potetkjelleren. Ferdig på den ene gården, så går turen til den neste. Alle hjelper hverandre og potethøsten sikrer sultne mager.   

Idrett interesserer meg. Jeg vet at de beste skiløperne er skogsarbeidere. De styver trær, kvister grener, butter og kløyver og det tunge kroppsarbeidet gir muskler. Det i motsetning til åkerarbeidet, jeg hjelper med. Men så er jeg for ung til å arbeide i skogen. Jørgen på Skjærebakken lærte meg å gå etter kart og kompass. Da han viste meg søgnekartet, bestemte jeg meg for å bli orienteringsløper. Jeg trente, var med på løp og fant stort sett frem. Som medlem av Søgne O-klubb ble Jan Ivar forbildet mitt. Sammen dro vi to på «Ukas løype». Om den så var i Randesund, syklet vi. Fornøyd eller misnøyd, alt etter som resultatet ble og etter hvor lurt postene var gjemt.

Ungdomsårene gikk og det ble utdannelse i forsvaret, en viktig skolegang for fremtiden. Sivile og militære fag og målsetting om gode karakterer på vitnesbyrdet. Og eksamenstiden kom, for idretten også. Drømmen var å se sitt eget navn på resultatlisten, helst øverst, i o-løp.

Starten går. 1. post-kolle, 2. post-sør i myr, 3. post-søkk, 4. post-liten stein, neste stikryss.

I feltuniform, med kunnskap jeg takker Jørgen for. Lærdom som har vært lett å bære. Første post løper jeg rett på. Den neste også. Jeg lykkes, blir selvsikker og får hastverk til den tredje. Til den fjerde havner jeg i trøbbel. Kaver, løper i sikk sakk og leter febrilsk. Postflagget er ikke å finne. Jeg fortviler. Løper tilbake hundre meter, snur så og vender igjen mot vest. Ikke noe postflagg å se, og kreftene ebber. Jeg forstår nå at jeg mislykkes. Tom for energi og sløvet må jeg sette meg på bakken, totalt utslitt, fraværende med sviktende bevissthet. Jeg blir liggende i lynga. 

Så!

«Korporal Repstad meldes savnet. Troppsbefalet har beordret iverksettelse av leteaksjon.» Etter en tid avlegges rapport fra troppssjefen: «Korporal Repstad er funnet i nærheten av post fire. Han fremkommer utmattet og forkommen og fraktes bort på båre. Transport er rekvirert og korporalen blir kjørt til forlegningen. Han er utarmet, trenger hvile og fritas for annen tjeneste inntil videre.»  

Samme året avsluttes skolen med høytidelighet i Oslo. Utdelt vitnesbyrd til sersjant Repstad forteller om generell brukbar innsats og god forståelse i tjenesten – men karakteren Ng i o-løp er det første jeg ser. Umiddelbart blir jeg minnet om åkerarbeidet hjemme hos mor og far. Noen ganger plukket jeg spisepoteter, andre ganger grisepoteter, og at hardt skogsarbeid neppe hadde bidratt til å unngå bommen og utmattelsen på vei til post fire.

Denne teksten ble først publisert i Fritidsnytt.

Les mer av Håkon Repstad sr. her