Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Fred Arthur Asdal

Den nye adelen

Vi har fått en ny adel. De med «konkurranseinstinkt».

Ikke de gode vinnerne, men de dårlige taperne. De som «taper» når de ikke får førsteplassen.

Da jeg var liten gutt, altså i steinalderen ifølge min sønn, sa man at det viktigste var ikke å vinne, men å delta. Det var en god trøst for oss som aldri vant noe. For vi i nedre sjikt var bare «med», og var lykkelige for diplomet for hederlig innsats. Det var jo stort sett de samme som vant uansett hva de var med på, og de aller fleste innfant seg med at det var et A- og B-lag på fotball og håndball. Jeg hadde i hvert fall ingen problemer med det. Jeg var (er) ei kløne med ball og kunne til nød stå i mål fordi jeg som skihopper var spretten og uredd. Men baller og jeg har aldri utviklet en felles forståelse.

I skibakken var jeg heller ikke i øver sjikt før jeg etter en mirakuløs forvandling havnet på kretslaget. Selv om min bedre ¾ ikke er enig, så er jeg ikke særlig opptatt av å vinne, for den som var i midtre sjikt på nederste halvdel av resultatlista utvikler ikke særlig mye konkurranseinstinkt. Slikt var forbeholdt de beste, og toppidrettsutøverne. Ikke for det, jeg tror ikke det ordet fantes den gangen.

Nå har konkurranseinstinktet blitt allemannseie og tilhører ikke de beste, idrettseliten lenger. På vår forskrudde måte blir vi toppidrettsutøvere hele gjengen fordi vi nå har det som bare toppidrettsutøverne hadde før – konkurranseinstinkt. Alle unnskyldningers mor for å forsure enhver lek, spill eller konkurranse man er med i.

Det er helt innafor å grisetakle på fotballbanen. «Jeg har så innmari konkurranseinstinkt jeg, skjønner du. Kunne jo ikke la han løpe forbi meg.». Til og med middelmådighet blir belønnet med konkurranseinstinkt. For den som går «all inn», men ikke lykkes, har så innmari konkurranseinstinkt at det er derfor man ikke lykkes. Konkurranseinstinktet er så forhøyet at det er helt ok at det ødelegger for et bra resultat. Enten det er fordi man ikke vinner, eller bare simpelthen køler det til. «Gikk for hardt ut. Typisk meg». «Snubla. Blir så ivrig, vettu». «Konkurranseinstinktet kicker inn med en gang», sier de dårlige taperne.

Pøh, mangel på selvinnsikt, sier nå jeg. Se det i øya. Du er ei kløne.

Jeg tror du kan gjemme det meste av de dårlige egenskapene dine bak konkurranseinstinktet. «Kolliderte i dag. Tror du ikke det var en stakkar som prøvde å snike i køen. Gikk ikke bra det, vettu – å snike på en som har sånn konkurranseinstinkt som meg».

Pøh. Du er en idiot i trafikken.

Men himmel og hav så gøy vi kan ha det med de dårlige taperne. Fyre dem opp og stille oss på sidelinja å se på mens de halser rundt i selvrettferdig jag etter seier. Et ludospill kan bli en krigssone hvis de får dominere, men reine komishowet når man trekker de opp. Og vi må ikke glemme alle de dyktige sjåførene som raser over andres mislykkethet på motorveien. Og hjemmeordførerne som kunne gjort det så mye bedre enn han dusten de ikke stemte på. Og forunderlig nok sitter de beste fotballtrenerne i sofaen hjemme foran tv-en.

Men det beste er at jeg er verken middelmådig eller jumbo lenger. Enda så mye det er jeg ikke kan. Gud bedre så mye rettferdig harme jeg kan produsere når det er noe jeg ikke får til, eller ikke vinner. Bare å skylde på konkurranseinstinktet.

Men, nei. Jeg tror jeg heller fortsetter å la ungene vinne i Ludo, nekter å spille Monopol fordi jeg ikke orker å blakke barna, lar Junior drible meg i fotball (noe 9-åringen forresten klarer utmerket uten at jeg later som), løpe om kapp og la dem vinne på målstreken, og tape i håndbak. Jeg har mye mer glede av å se de stolte fjesene, enn noe annet.

Men det hender vel jeg legger på en kilo ekstra på gymmet innimellom, når ungdommene på død og liv skal vise hvor sterke de er. Syns det er artig å vinne kahooter og quizzer. Innrømmer det.

Har vel konkurranseinstinkt jeg også.

Litt.

Uansett håper jeg at jeg ikke er en dårlig taper.

Les flere innlegg av Kjell Moan her