Når mobilen vinner, taper alle

Ønsket lød slik: Han vil se filmene med sin mor. Alle filmene. Nå vet jeg at det er ni av dem. Det visste jeg ikke da jeg sa ja.

De varer i rundt to timer hver. Og vi skal se én film hver dag. Og ikke nok med det: Jeg skal, etter hver trilogi, fortelle hvilken film jeg liker best. Og etter å ha sett alle filmene skal jeg si hvilken trilogi, og hvilken film, jeg liker best. Jeg må følge med, med andre ord. Gud hjelpe meg. Den lange ventetiden har offisielt begynt, en liten uke før advent.

Jada, jeg følger med!

Vi rigger oss til med popcorn og teppe i sofaen for første film. Og for å banne i Star Wars-kjerka: Vi ser faktisk episode nummer én først. Tross min storebror (snart 50 og fortsatt hekta på stjernekrig) sin tydelige instruks om å begynne «med den ekte nummer en» – altså Episode IV.

Men i tiåringens verden er Episode I – film nummer én. For den hadde han sett først. Allerede her detter jeg av. Når folk ikke engang kan bli enige om rekkefølgen av filmene – da er det noe galt med hele greia. Star Wars-logikken i et nøtteskall. Kanskje inspirert av Yodas setnings-oppbygning? «In charge of scheduling, I was». Uansett, vi begynner på begynnelsen. Og jeg sovner. Når unge Anakin Skywalker stjeler et fly som jeg senere – inngående og detaljert – får vite heter N-1 Starfighter, er jeg i drømmeland. All denne krigingen i lufta. GJESP.

Poden prøver visst å vekke meg opptil flere ganger, og når jeg til slutt våkner er jeg sikker på at jeg bare har gått glipp av noen sekunder.   «Du er avslørt,» mumler min mann. Han har fått med seg at modige Skywalker ene og alene redder dagen, mens Qui-Gon Jinn blir drept av Darth Maul. Skurken blir visst delt i to. Det skulle jeg faktisk gjerne ha fått med meg. Men filmen er ferdig.

Skjerpings!

Uansett. Jeg skjønner at det må skjerpings til på andre film. Finn fram tannpirkerne, her må øyelokkene forbli åpne. Det er torsdag, midt i svarteste november. Det har vært møter hele dagen på jobb, og energinivået er mildt sagt ikke på topp når den ikoniske intro-teksten (jeg ikke klarer å konsentrere meg om), begynner.

Mobilen blir strategisk plassert under en sofapute som tilfeldigvis ligger på fanget mitt. Den vil nok holde meg våken. «Mamma! Du må se, da!» Arrestert. Selv om ikke mobilen synes, er øynene et helt annet sted enn på skjermen. Søren og. «Jeg følger med, asså!» Løgn.

... Jeg husker absolutt INGENTING av film nummer to. Men nå er jeg klar for fredagsfilm – nummer tre. Og da skal jeg si mor våkner.

Hater jeg virkelig Star Wars?

Når lava setter fyr på en fyr som har blitt ond og vil herske over galaksene, fordi han er livredd for å miste sin store kjærlighet. Når hans læremester kutter av ham (nesten) alle lemmer og roper «YOU WERE MY BROTHER, ANAKIN! I LOVED YOU!» – og går av sted til hans sårede, straks fødende kone som dør i barsel.

Baby Luke og Leia, som blir separert for å redde deres nyfødte liv. Drama, kjærlighet og et håp om at dette er mer enn bare skyte-scener på himmel blå. Kraften min våkner, oppmerksomheten er tent.

Stadig lurer mobilen under puta. Og stadig blir jeg arrestert når ikke jeg klarer å motstå den store, fæle fristelsen. Selv om jeg faktisk synes det er litt gøy å se på, nå. «Mamma! Følg med, da!»

Jeg tror vi er godt inni film nummer fire når jeg innser at Star Wars er bedre uten en mobil under puta. Den blir satt på lydløs og lagt på en hylle i en galakse langt, langt borte fra sofaen. Og nå begynner jeg å legge merke til noe helt annet enn historiens overraskende interessante utvikling:

Min sønn sitter stadig og ser på meg. Ser ikke på filmen, men på meg. Mens jeg ser på filmen.

Følg med nå

Han vil se min reaksjon når Luke treffer Obi Wan for første gang. Han vil se min reaksjon når Han Solo ytrer utdaterte sjekkereplikker til Prinsesse Leia. Han vil se min reaksjon, når filmverdenens kanskje aller mest kjente sitat blir ytret.

«No, I am your father.» En setning jeg tror vi alle har sagt (feil) minst én gang i løpet av livet – med pustemaskelyd og glimt i øyet. (Fun fact: Han sier ikke «Luke, I am your father», dette er visstnok tidenes mest feilsiterte filmsitat).

Og nå, når vi så har kommet til film nummer seks? Når Darth Vader blir «snill», og han redder sin egen sønn fra den sikre død. Når han tar av seg maska for å se ham på ekte. Når han smiler til ham og dør.

Altså. Jeg HYL-griner. Kanskje aller mest, fordi jeg ser min sønns håpefulle klinkekuleøyne som er festet på meg i øyekroken. Jeg kan høre at han holder pusten i forventning. For nå ser vi to Star Wars. Sammen. Og jeg skjønner endelig greia.

Star Wars vinner

Jeg skjønner endelig at det ikke bare handler om Darth Vader. Jeg skjønner endelig at det ikke bare handler om krig i verdensrommet. Og samtalene får plutselig en gjensidig entusiasme.

Vi snakker om spesialeffekter anno 1977 kontra 2019. Vi snakker om Carrie Fisher og likestilling. Vi snakker om hvordan Kylo Ren kunne drepe sin egen far, og hvordan en fars kjærlighet kan være så stor at – selv i det øyeblikket ­sønnens laser-sverd går tvers gjennom ham – fortsatt velger å tro at sønnen har godhet i seg.

Vi snakker om hva som kan føre til at folk tyr til den «mørke siden», og hvordan det er noe godt i alle. At vi må bare finne lyset, og holde fast i det. Og ja, jeg griner. Masse. Hulker, faktisk, til tider – over hvor vakkert og trist det hele kan være.

Star Wars er har fått unødvendig mye tyn fra meg i førti-en år og to måneder. Og mobilen skal forbli på hylla. Lydløs. For, som Qui-Gon sa i første film (før jeg sovnet): «Keep your concentration here and now, where it belongs. Always remember, your focus determines your reality».

Det tok meg en klok sønn og førti-en år, før jeg kunne si: Jeg elsker Star Wars. ELSKER det. Spesielt med en tiårings øyne festet godt på meg.

Denne artikkelen ble først publisert her