Jeg er ingen gourmand. Trodde jeg. Og i hvert fall ikke en gourmet. Jeg har trodd at en gourmand er en litt snobbete mat-nyter av klasse, og at en gourmet er en kokk av samme støpning. I så måte trodde jeg de to ville være en perfekt match. En kokk med tipp topp klassemat lagde mat til en som elsker å smatte seg gjennom x-antall forskjellige småretter av ypperste klasse. Med den forestillingen i mente følte jeg meg altså ganske langt unna gourmand-statusen.

Vårt besøk på Michelin-restauranten over Spansketrappen i Roma var i så måte intet mer enn en liten katastrofe.

Maten var grei nok (ikke mer), men opplevelsen (min) startet en stund før det. Vi hadde bestilt bord til kl. 20 (norske og sultne) og troppet opp sånn passe casual i klærne. Jeg hadde på meg en dongeribukse (ren) og en piquetskjorte (ren), og allerede her startet «opplevelsen». For jeg hadde jo ikke jakke, må vite.

Etter mye om og men fikk jeg til slutt aller nådigst låne ei av den digre dørvakta, slik at jeg hadde jakke på mens vi ble geleidet til bordet vårt. Bortsett fra oss var det kun én liten stillferdig italiensk familie (jo, det er sant) og vi ble satt ved et bord med en aldeles fantastisk utsikt over Roma. Jeg hang fra meg jakka (selvfølgelig) og vi ble ganske så straks oppvartet med velkomstdrinker. Det ble litt oppstandelse da jeg ødela idyllen med å si at jeg måtte ha noe alkoholfritt, men det ordne seg jo, etter litt mer om og men det også.

Så var det å vente. Og mens vi ventet, sto det en ung spirrevipp med to nøye oppmålte skritt bak meg, rede til å lystre mitt minste vink. Og vi ventet. Og ventet (de var vel opptatt på kjøkkenet), og etter en og god stund, mens blodsukkeret mitt sank ytterligere, kom den første «retten». Jeg så på «maten». Så på min bedre ¾. Så på «maten» igjen og trøstet meg med at forretter er små.

Humøret sank og sulten steg i takt med den ene etter den andre merkelige utseende fingerbøl-store «retter» andektig ble satt foran oss. Med god tid imellom. Slik at min bedre ¾ kunne drikke mer vin. Hun fniste mer og mer. Jeg ble dystrere og dystrere. En knøl fra Norge blir ikke mett av slik mat. For dumme meg trodde jo at vi skulle få det. Mat. Mat for en sulten mann på 90 kg som har gledet seg til å spise skikkelig etter å ha trålet Romas gater gjennom hele dagen.

Vi avsluttet «måltidet» ganske kjapt etter at siste mikro-ett-eller-annet var fortært (og det gikk jo fort). Og gikk ut for å spise. Vi dumpet sultne (det var vel mest meg kanskje) ned på en av de herlige fortausrestaurantene nede ved Pantheon, for der, der hadde de mat etter mitt bondeknølhjerte. Rikelig med egg og sopp i en diger saftig omelett med masse brød til. Og en småfrekk, svinsende kelner med glimt i øyet. Mat for guder. Mat for meg.

Min bedre ¾ nøyde seg med et glass vin, og jeg husker begge konkluderte tørt at noen gourmand er jeg ikke. Jeg spiser fordi jeg er sulten, og er det noe jeg liker, vil jeg ha mye av akkurat det.

Her om dagen diskuterte jeg dette med svigerfar. For han ville likt seg der på «Romas tak». Han hadde elsket å nyte den ene lille retten etter den andre. «Ja, du er mye mer gourmand enn meg», sa jeg. Og i løpet av samtalen (blant annet ved hjelp av Google) fant vi ut at jeg har tatt feil i alle disse årene. Jeg er en gourmand. Ikke bare litt heller. Jeg er en gourmand av klasse. Og svigerfar er en gourmet.

Gourmand høres jo like fint ut som gourmet, men de er altså to rake motsetninger.

Det franske ordet «gourmet» oversettes til tysk til det norskklingende ordet «Feinsmecker», og betyr «En person som setter særlig pris på raffinert mat og fin vin; en matskjønner». Gjerne noe snobbete.

En gourmand er noe helt annet. En gourmand vil først og fremst stappe i seg mat i mengder. En gourmand er en storspiser. En fråtser. Kanskje var det også derfor «gourmand» var navnet på den gigantiske hunden (Grand Danois) til danske kong Christian VII. Han var også en storeter. Gourmand, altså. Hunden.

Så må det vel også sies at Christian VII var ravende gal festløve, en mester i både i dans, fekting, slagsmål. Så utagerende at hans faste følgesvenn, den prostituerte Støvlett-Cathrine som han herjet rundt på Københavns bordeller og vertshus med, til slutt ble deportert til Hamburg etter massive klager på kongens adferd av byens vektere som han til stadighet kom i håndgemeng med. Kongen erstattet da Støvlett-Cathrine med Gourmand.

Gourmet brukes altså om en raffinert og snobbete matskjønner. Det skal jeg uten blygsel innrømme at jeg ikke er. Eller …? Jeg er nå i hvert fall ikke snobbete.

Smaksløkene mine derimot, de er det ikke noe galt med, så jeg skjønner når maten er god! Hvis det å sette pris på utsøkt mat betyr at man må pine seg gjennom bitte små retter som kommer med to glass vin mellomrom? Nei, da er jeg definitivt ikke en gourmet.

Nå er vel også begrepet gourmand en «smule mer» enn det jeg tror jeg vil assosieres med. Mat derimot, er for meg en glede. I mengder. god mat. Bring it on. Jeg er ikke så nøye på det, så den kan godt være laget av han gourmetkokken på Michelin-restauranten over Spansketrappen. Jeg er raus sånn. Bare det ikke er sjømat. Og bare det er nok.

Til en gourmand som meg.