Stupetårnet i svømmehallen var min store skrekk på barne-og ungdomsskolen. Det var så uendelig høyt opp og enda lengre ned. Jeg forsøkte bare en gang, livredd og med fast grep om rekkverket sto jeg fem meter over bakken.
Det var svimlende. Hjernen var bare fokusert på hvor galt dette kom til å gå. Jeg turte ikke. Skjelvende krabbet jeg ned.
De tøffe guttene, som allerede hadde hoppet, smilte overbærende. De forsiktige guttene unngikk blikket mitt. De kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde vært så dum at jeg i det hele tatt hadde klatret opp tårnet.
Det er mange år siden jeg sto på toppen av stupetårnet i svømmehallen, men jeg er nå på vei opp et nytt og enda høyere tårn. Jeg må innrømme at jeg er like nervøs nå, som jeg var da. Pulsen går fort. Jeg er svett.
Tårnet jeg nå er på vei opp har jeg snekret selv. Tårnet er en uendelig høy stabel av manusutkast og ble påbegynt i 2012. I begynnelsen var jeg usikker på hvilke retning historien skulle ta, men mitt mål var å lage en ellevill film om vennskap. Kringkaster ønsket et flyvende stup, mens konsulenter ønsket en salto.
Jeg ble forvirret og usikker på mine egne ferdigheter, men heldigvis fikk jeg hjelp av to etablerte engelske manusforfattere, Rob Sprackling og Johnny Smith. De fikk meg til å stole på min egen stil og mine egne evner.
Nå står jeg på toppen av alle manus-utkastene og vurderer om jeg skal hoppe uti og starte filmproduksjon av filmen om Elleville Elfrid. Jeg er like redd nå, som jeg var da jeg var i svømmehallen som liten.
Jeg går frem mot kanten og ser ned, det er laaaangt ned. Dette er en stor utfordring, men det er som om jeg blir dratt mot stupet. Mange av mine venner har hoppet før.
Noen har hatt elegante prisvinnende svalestup, mens andre venner har hatt forferdelige mageplass, som de fremdeles lider under. Nå må jeg bestemme meg selv om jeg skal hoppe.
Om litt over en uke skal jeg ta avgjørelsen, hopper jeg eller hopper jeg ikke? Blir det spillefilm om Elleville Elfrid eller ikke?
Jeg ser utover kanten og holder meg godt fast. Jeg lukker øynene og vet at nå må jeg snart ta den endelige avgjørelsen...