Jeg er sjalu

Har jeg satt min evige frelse i fare fordi jeg vil ha en smak av det livet som jeg ser på Snapchat og Instagram?

Brukergenerert innhold

Jeg sammenlikner meg med andre. Hele tiden. Han som jobber på nabokontoret er så godt trent. Jeg er dvask og bleik. Han jeg studerte sammen med kan fylle et svømmebasseng med penger. I fjor kjøpte han sin fjerde bil. En Porsche 911 GT3 RS 4.0. En av de siste med manuell gir og Mezger-motor. En drøm. Hun jeg vokste opp sammen med har den kuleste jobben. Hun har studert på Oxford og Harvard. Nå reiser hun rundt i verden. Hun er rådgiver for en rik og mektig mann som noen ganger spiser lunsj med Elon Musk. En jeg kjenner ganske godt leser masse bøker. Jeg rekker ikke. Holde følge.

Er sjalusi og misunnelse hele drivkraften i livet? Det eneste som holder meg i selen. Det eneste som får meg til å krype ut av sengen, forlate den varme dyna og spyle meg med vann før jeg hopper med hodet først i hamsterhjulet som snurrer fortere enn naboens sirkelsag. Sjalusi er en dødssynd. Noe av det slemmeste du kan føle. Det er nesten alle enige om. Har jeg satt min evige frelse i fare fordi jeg vil ha en smak av det livet som jeg ser på Snapchat og Instagram?

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var litt mer som Dan Blizarian, Childish Gambino, Joe Rogan og Emil Meek. Gammel, men god på snap og Insta. Gammel, men godt trent. Sober October. Lage film. Løfte vekter og løpe i fjellene mot soloppgangen. Pushe merch og pumpe podcaster. Lage specials og spille inn musikkvideoer i Karibien.

De som går på ungdomsskolen og videregående har helt sikkert andre folk de følger. Sjekker stories og streams. Alt er on fleek. Dripping. Flexing. Kanskje de blir usikre på egne abs eller om de har penger nok til å lage en snutt, på panseret til en Rolls, poppe dom, moonwalke med Gucci-sko og flashe ice.

Vi tror vi kan bli rike med å opprette en sminkekanal på YouTube. Treningsblogg. Streame Fortnite og Blackout. ASMR. LiveCam. Vi tror vi har en sjanse i kjendis- og berømmelseslotteriet hvis vi bare eksponerer oss nok og viser hva vi kan. Se på meg. Les det jeg skriver. Gjør meg om til en kjendis og sjenk meg alle pengene du kan oppdrive. Se hvor hardt jeg har jobbet for disse musklene. Se hvor høyt jeg kan klatre og se hvor mange likes jeg har. Ørten K followers.

Knausgård og Petterson har det lett. De bare viser seg frem av og til. En liten premiere her, en liten boksignering der. Slappe av noen år. Trekke seg bort. Kjede seg. Skrive litt. Være på noen uker. Much og Nerdrum lekte seg gjennom livet. Erik Bye og Leif Juster fikk aldri vite hva det egentlig vil si å jobbe.

Det de alle har til felles, gamle kjendiser som unge, er at oppskriften alltid har vært den samme. Bare jeg eksponerer meg, tar sjansen, og viser meg frem, da kan jeg bli rik. Det er bare plattform og media som endrer seg. Før hadde vi bare bøker hvis vi var heldige. Et par aviser. Måtte leie filmer og moviebox fra en videokiosk. Måtte sykle rundt for å se om vi kunne finne noen å spille fotball med. Måtte skrive lapp i timen. Legge den i sekken din. Håpe at du fant den. Vente. Av og til kom det en lapp tilbake. Bare læreren ikke så det. Da måtte jeg lese den opp foran hele klassen.

De som lykkes i dag er helt eksepsjonelle mennesker. Arbeidsjern som produserer innhold hver dag. Holder seg aktuelle. Holder seg i form. Holder seg vakre. Med og uten filter. Har fine kjærester og fine ferieboliger. Fine barn. Sier noe dumt. Dropper en sex-video. Lekker noen nakenbilder og lager skandale på flyplassen. Tar en overdose. Må ikke bli glemt. Produsere. Gode bilder. Må finne på noe nytt. Være gjest hos Joe Rogan. Carpoll Karaoke med Cardi B og James Corden. Slippe en kolleksjon. Lage et album. Skrive en bok. Hva kan jeg selge? Hva kan vi tjene?

Før i tiden var det bare naboen man kunne sammenlikne seg med. Vi jobbet hardt for å ha minst like mye, men helst mye mer. Mest i gata. Den første som fikk farge-TV. Den første som fikk to biler. Den første i gata som reiste til syden på vinterferie mens alle andre måtte sitte på hytta og gå på utedo. Nå kan jeg sammenlikne meg med hele verden.

Jeg velger selvfølgelig og se på den lille andelen av befolkningen som er usannsynlig vakre, veltrente, rike eller på andre måter spesielt begavet. De har et eller annet talent som gjør at de stiger opp til toppen av klodens snart åtte milliarder mennesker. Kremen av kremen. Klart jeg føler meg som en dust sammenliknet med dem. Hva har jeg gjort med alle disse årene. Alle mulighetene. Hvor er min luksuseiendom i Cannes og hvor la jeg nøklene til Bugattien? Jeg burde være tilfreds med min gråbrune Skoda Yeti fra 2011.

Hvor mange følgere har du? Jesus hadde tolv da han begynte. Jeg har noen hundre. Hva er min unnskyldning?