Den Kristiansand-bosatte lyngdølen Kenneth Mørk (40) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hans Facebook-side. Den Kristiansand-bosatte lyngdølen Kenneth Mørk (40) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hans Facebook-side. Foto: Privat

Tøffe gutter gråter også

Snakk om det. Våg å spørre.

3. mars er dagen jeg gruer meg til hvert år, dagen jeg gleder meg til går over. Det er dagen som oppsummerer veldig mange tanker for meg, de som er vanskelige, og som for meg har blitt selve symbolet på hvordan livet kan ta vendinger og retninger som tilfeldigheter- men også som følge av noe som har vært skeivt og uriktig over tid.

En av mine aller beste barndomskamerater tok sitt eget liv 3. mars, på sin egen bursdag, etter å ha skrevet på Facebook at «det var godt å levere de små til sin mor, der har de det godt og er trygge». Hvordan kunne det gå så galt? To dager tidligere pratet jeg med ham om veien tilbake til arbeid, om omskolering og framtid. Men han hadde slitt lenge, og det å miste lappen på grunn av sykdom- som yrkessjåfør gjorde at livet føltes håpløst. Til tross for noen fantastiske personer rundt seg, virket alt svart.

Ytterligere tre av mine omgangsvenner har dødd av overdoser og flere har slitt med sin psykiske helse i mange år, også etter at de har fått både jobb, hus og familie. Vi var noen pøbler som hadde vårt å stri med, og det tok mange år å se sammenhengene. For de var der, og de var mange.

Jeg har ikke svarene, men jeg vet at det er viktig å snakke om. Flere må snakke om det, ikke for å normalisere, men for å fjerne tabu og bidra til at flere oppsøker hjelp. At det er greit, og noe som viser styrke, framfor svakhet. For alle har en helse, og mange har en uhelse. Vi går til legen når vi brekker en fot eller må sy et sår, mens det som går i stykker i vårt indre kan virke vanskeligere å fikse. Men også sjelelige sår leges og kan bli til arr vi kan leve med. De går ikke bort, men kan bæres med stolthet.

Og derfor har jeg også vært åpen, og velger å være åpen også framover. Jeg har selv måttet ty til hjelp for å håndtere mine egne tanker. Jeg opplevde at det var en altfor høy terskel til både å be om den, men også en overraskende uvitenhet om psykisk uhelse rundt meg. Jeg traff veggen med hele meg, fikk alt rett i fleisen, og ingen forsto hvorfor. Heller ikke jeg. Ikke før jeg forsto meg selv og hvordan selv små ting fra langt tilbake kan skape store konsekvenser som voksen.

Nå er livet godt, det har det vært en god stund. Men det tar litt tid når det først blir litt mørkt. Og mange har trengt, og kanskje enda flere vil trenge, den livlina kastet ut til seg når en opplever at en drukner.

For mine barndomskamerater ble livene vanskelige som følge av systemer og svikt. Tøffe gutter gråter ikke, trodde de. Trodde vi. Jeg har lært at det er motsatt. Jeg har forstått at jeg slett ikke var alene, men at svært mange unge menn har vært i min og deres situasjon. Slitt med noe en tenkte var noe for en selv og ingen andre.

Nå er ikke det å slite med psykisk uhelse noe som er forbeholdt gutter og menn, og jeg opplever at det er en bevissthet rundt dette nå, som ikke var da. Som kanskje kunne gjort at alle vi bøllefrøene kunne truffet hverandre for å mimre og prate om alt vi har gjort, ikke burde gjort og alt vi fikk til tross.

Snakk om det.

Våg å spørre.