Hvor blir den døde av?

Barn fortjener voksne som våger å snakke om det vanskelige, når vi mister en vi er glad i.

Publisert:

Forfatteren Åse Gulbrandsen (56) fra Mandal har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Åse Gulbrandsen

Hun var seks år og vitebegjærlig. Hun visste at de to fra begravelsesbyrået hadde hentet bestemors kropp.

Den døde går inn i hjertet vårt, svarte den voksne litt usikkert, og uten å vite bedre.

Oi – det må gjøre vondt i hjertet,- i hjertet er det vel ikke plass til et helt menneske? undret den lille.

Hun hadde akkurat lært i barnehagen at hjertet er en muskel som pumper blodet rundt i kroppen vår. Og at hjertet er like stort som hånden din når du knyter den.

Metaforen ble for komplisert for den lille, og det ble vanskelig å spørre videre. Barn er ofte redde for å mase på voksne som har det vondt.

Svaret kunne vært:

Den døde kroppen – som ikke lenger kan se, føle, høre eller merke noe som helst, legges i en trekiste.

Oppi kisten ligger det en pute, og en dyne som legges over kroppen til den døde. (Kisten ligner på en seng).

Om noen dager skal vi synge og snakke om den døde i et vakkert hus (ofte kalt kirke eller kapell), mens den som er død ligger i kisten med et lokk over, som er pyntet med de vakreste blomster.

Kisten med den døde i graves så ned i jorda. Eller den brennes opp i en stor ovn i et krematorium og blir til aske.

Og mens du vokser og blir stor, blir den døde kroppen til jord.

(Ved kremasjon kan vi forklare at den samme prosessen skjer, bare mye hurtigere, ca. to-tre timer).

Videre kan den voksne si:

Når vi tenker og snakker om den døde, så kan vi se den døde i vår fantasi, vi kan huske den døde, og vi kan samle minner, sammen.

Vi kan gå der kisten er gravd ned, eller asken er spredt – og snakke om den døde, gråte og være triste.

Men en dag skal vi alle bli glade igjen

For vi vil etter hvert venne oss til at den døde ikke lever sammen med oss lenger.

Forklaringen er nå blitt konkret, og videre spørsmål ble enklere å stille, for den lille.

Samtalen med den voksne har fått et klarere utgangspunkt. Forklaringen er konkret, sann og uten metaforer.

Så enkelt, så vanskelig, og så sant.

Barn tenker konkret og blir trygge av faktaopplysninger.

Metaforer forvirrer små barn.

Sannhet, håp og tro

Men, det bor et vakkert håp i mange mennesker, om at vi en dag skal møte den døde igjen.

Dette er tanker som fint kan formidles til barn, tenker jeg.

Men det som er så viktig er at det vi vet, det konkrete, det som er sant – blir formidlet som en sannhet.

Og at det vi tror, det vi håper og ønsker blir formidlet som nettopp det: håp, ønsker og tro.

Barn forstår utmerket godt forskjellen, dersom den er klar og tydelig.

Og barn fortjener voksne som våger å snakke om det vanskelige, når vi mister en vi er glad i.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Åse Gulbrandsen
  2. Begravelse
  3. Sorg
  4. Barn