Forandringsøyeblikket. Kunst. Magi. Det vi ikke forstår og ikke kan måle, forandrer noe til det bedre. Placeboeffekten. Støvet begynner å glitre.
I alt profesjonelt arbeid med mennesker skal vi bygge på gode verdier, kunnskap, erfaringskunnskap og ulike blikk fra forskning, men vi må aldri slutte å åpne for det vi ikke forstår. Det som er større enn metodene, kartleggingene og analysene – nemlig livet selv i all sin uforutsigbarhet. Hvert menneske har sitt liv, sin fortelling, sitt jordsmonn, sin kontekst.
Det kan oppstå noe uforklarlig fordi livet lever i oss. Sanser, tanker, følelser og minner er i prosess. Sorgen og gleden tvinnes sammen. Håpet og håpløsheten veksler på å være størst i oss. Vi er levende og dynamiske. En formel som ikke går opp. Noe skjer, lite eller stort, som bidrar til at vi klarer å leve med sår, orker byrdene og lærer oss å leve med det som er knust. Det som smetter inn som lys i mørket, en dypere glede midt i sorgen. Det som skaper et stille nærvær i ensomheten.
Hardangervidda som medisin
Det kan være et menneske som steg inn i livet som lys – med et blikk som fant livsgnisten i oss.
Som blir hos oss som en hemmelig venn for alltid. Det kan være ordene som løftet deg ut av mindreverdighetsfølelsen og skammen. Eller det å komme hjem etter en ukes på tur på Hardangervidda og oppleve en ny energi, at noe ser annerledes ut. Kanskje var det tiden som ble en gave. Tiden lager sår, men noen ganger leger den sår, eller gjør at hendelser og sår ser annerledes ut.
Jeg prøver å samle på det, hver gang noen i jobbsammenheng eller privat, forteller om forandringsøyeblikk. Og det går opp for meg at vi kan være med å skape dem sammen med andre. Ved å gi anerkjennelse, undre oss verdsette og bygge tillit.
En student fortalte meg at hun for første gang hadde kjent på en dyp ensomhet i denne koronatida. «Jeg kjøpte hund. Hun ble min beste venn. Nå er jeg blitt kjent med andre hundeeiere i ulike fora på nett. Og de hunden altså, med de øynene. Jeg blir møtt med logring hver dag når jeg kommer hjem. Det er deilig.»
«For flere år siden var jeg deprimert. Da fikk jeg fikk tilbud om å bidra på en utstilling – noen trodde på meg da jeg ikke trodde på meg selv. Det forløste noe.»
«Jo, det var en krise, jeg mistet mye, men jeg fant et nytt miljø, Fant noe annet i meg selv. Noe verdifullt.»
«Jeg fikk en sjelevenn og livet har ikke vært det samme etter det. Jeg er sett på en måte jeg aldri har vært sett på før.»
«Det var et blikk, en samtale og en kopp kakao. Og så noe annerledes ut.»
«Jeg så deg ikke komme. Du må ha sneket deg inn en bakdør eller hoppet inn et vindu. Ja, samme kan det være, nå er du her. Og alt ser annerledes ut.»
Ingenting er ferdig, plutselig kan det bli kastet et nytt lys over gamle hendelser, og noe ser litt annerledes ut.
Det skjønne skal frelse verden. (Dostojevskij)
Jeg har gjennom ulike prosjekter vært både på barnevernsinstitusjoner, i fengsel, på asylmottak – som roper etter drømmer, magi, noe vakkert, ja til og med etter latteren og gleden.
En gang gjorde jeg noe galt som ble riktig fint. Jeg tok med meg seks barn ut av en dagavdeling i psykisk helsevern. Vi gjorde et prosjekt på Ullevål, med barn mellom 8 og 10 år som fikk hjelp av psykisk helsevern. Vi tok dem med ut på en tur på sykehusområdet, kjøpte godteri på butikken. Da vi skulle tilbake, passerte vi landingsplassen til sykehushelikopteret. Det var seinhøst. Da helikopteret landet, fløy hundrevis av blader opp, som en høstblad-rakett. Barna ble elleville. Vi danset, hylte og vi la oss ned og lagde engler i bladene. Oppspilte og glade kom vi tilbake. Noen av dem kanskje litt for oppspilte. Men glade. Noe vakkert og forløsende fikk dem til å glemme det vonde for noen minutter. Noe så litt annerledes ut. Det var fint å være sammen med dem resten av dagen. Og flere ganger i løpet av året som fulgte.
Vi må bevare en ydmykhet som bidrar til at vi aldri undervurderer livshendelser i enkeltmenneskers liv som i tillegg til hjelpen vi gir, henter fram ressurser, gleder og livsmot. Mennesker lever livene sine, livet skjer. Og noen ganger tennes lys ingen så komme.
Placebo som ressurs
Fra å være en frase i katolsk vekselsang, ble ordet placebo tatt i bruk i England på 1300 tallet og oversatt som «to please, give pleasure, be approved».Ordet placebo har vært på en reise fra å bli ignorert, kontrollert og deretter bli et viktig fenomen i seg selv.
Cand.psychol. og Dr.philos. Tor-Johan Ekeland har forsket på placeboeffekten som ressurs og meningsskaper i menneskemøter og terapi. Han vil at dialogen og samspillet med dem vi skal hjelpe må gjenopprettes og styrkes. Reell medvirkning skapes i et komplekst samspill mellom de som møtes og konteksten de møtes i.
«Hva kan skje i menneskemøtene? Hva skjer i møtene mellom terapeut og pasient? Noen ganger skjer det ikke noe som helst. Andre ganger er det som om noe åpner seg. Som om noe løsner, blir forståelig, blir helende. Dette er placeboeffekten, eller mening som medisin, som jeg har forsket på og aldri blir ferdig med å forstå» sier professor ved Høgskolen i Volda, Tor-Johan Ekeland i et intervju med RVTS Sør.
Placebo er en ressurs alle behandlere og omsorgsarbeidere kan forløse. Det handler om menneskets egenhelbredende ressurser, noe vi alle har i oss. Denne egenhelbredende kraften kan forløses og aktiveres gjennom symbol og mening i medfølende menneskemøter.
Gode minner-triggere
Peter Fonagy snakker om Forandringsøyeblikket. Et godt menneskemøte åpner døren til ubevisste gode minner lagret på vanskelig tilgjengelige steder i hjernen. Noe er annerledes. Du ser litt klarere. En ny sammenheng. Derfor bør vi også lete etter det som trigger det gode. Det som vekker gode minner og forløser livskraften og håpet i oss.
Vi tåler bedre å leve med påkjenninger og sårene livet har gitt oss når vi også trigger det gode.
Det som gir oss mot til å få bjørner til å rygge.
Ord som forandrer Det er ikke for ingenting diktet «Det er den draumen» av Olav H. Hauge er blitt en del av vårt felleseie.
Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. Ordene vi skriver til hverandre eller sier til hverandre, kan også forandre. For flere år siden skrev jeg dette diktet etter å ha møtt et menneske som dinglet i et ord.
OrdBro Jeg møtte et menneske som hang og dinglet i ett lite ord den dagen grunnen forsvant under føttene
Vi lever visst gjennom ordene vi gir hverandre også
OrdBroer over små avgrunner gjør det vanskeligere for menneskene å falle fra hverandre