Yoga for dummies

Jeg prøvde. Det skal jeg ha.

Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Trening og aktivitet er så mangt, og det er viktig å prøve nye ting. Jeg er åpen for det meste, og nysgjerrig som jeg er, ville jeg prøve yoga. Det var i det minste masse sol-, måne- og kattehilsener, hunder og tvinning av armer og bein som jeg antok var yoga. Og alt foregikk stille og rolig. Veldig stille og rolig. Og verdig. 

Vi var seks stykker. Fem damer. Og meg. Og instruktøren som jeg kjente godt. En instruktør som tar jobben sin meget alvorlig, og jeg vet at i sånne timer som dette er det ikke rom for tull og latter. Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Hundet og kattet meg rundt på golvet etter beste evne. Sol- og månehilset på verden. Tvinnet armer og bein rundt meg selv.

«Pust rolig», ble det hvisket over golvet.

Ja, det er lett, tenkte jeg, når en prøver å tvinge kanskje verdens stiveste kroppsdeler inn og ut av komplett umulige posisjoner. «Triangler», «Utvidete trekanter», «Krigere». Utfordringer som overhodet ikke var innen rekkevidde. Men jeg gjorde mitt beste. Det skal jeg ha. Fulgte med på instruktøren. Fulgte ordre.

Og hjelpe meg, noe så stivt og hjelpeløst skal du antakelig lete lenge etter.

Foto: Privat

Men tapper som jeg er slapp det ikke en lyd over mine (hardt) sammenpressede lepper der jeg i en hjelpeløs smerteboble nøt mitt martyrium. Her tar vi yoga på alvor.

Og som jeg strevde. Stiv som en stokk der jeg klønet rundt på golvet etter beste (fattig) evne. Til jeg følte jeg satt i en gordisk knute. 
 
Så var det duket for «Treet». Fullstendig ødelagt i lemmer og ledd etter alle umulighetene jeg var blitt satt til var til og med den posituren umulig å utføre. Svakt oppfattet jeg at det gled en halvkvalt og undertrykt kommentar over golvet fra instruktøren. «Er du stiv, Kjell?».

De var høflige rundt meg, det skal de ha. Men da selveste instruktøren ikke klarte å holde seg lenger, brøt det ut en panisk undertrykt fnising. Da falt jeg. Eller veltet, egentlig.

Foto: Privat

Etter endt yogaøkt (nederlag) og en selvfølelse på et absolutt minimum, kunne jeg på toppen av det hele likevel ikke unngå å legge merke til at det var uvanlig mange mennesker på utsiden av glassveggene til salen. Mennesker som plutselig svinset rundt uten mål og mening på et område som ikke inneholdt annet enn skohyller og resepsjon. Mennesker i usedvanlig god stemning. Til og med de i resepsjonen var besynderlig smilende og veldig konsentrert av pc-skjermen foran seg.

Og selv om jeg var for sliten (ødelagt) til å gjøre annet enn å slepe meg mot stolene foran disken for å sette meg nedpå litt, kunne jeg ikke unngå å føle meg som Moses som delte Rødehavet da mengden «respektfullt» delte seg for å slippe meg fram.

Jeg burde drevet mye med yoga, så stiv som jeg er. 

Det kommer nok ikke til å skje. Andre for stå for den underholdningen.

Men jeg prøvde. Det skal jeg ha. 

Og fikk både trøst og skryt etterpå.

Og en velfortjent kopp kaffe – uten å be om det til og med. 
Trengte det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Yoga
  2. Blogg
  3. Kjell Moan