Lokale skjebnetråder på strikkemaskin

Beskjedne annonser i Fædrelandsvennen på 1800-tallet var som tause nødskrik å regne.

Publisert:

Kristiansanderen Annemor Sundbø (70) har vært opptatt av å få fram hverdagskulturen og den folkelige tradisjonen i tekstilkunsten. I boka Koftearven, som er nominert til Sørlandets litteraturpris 2020 i kategorien sakprosa, er skjebnetråder som har åpenbart seg i Fædrelandsvennens annonser fra 1870-tallet og senere omtalt. Foto: Astrid Snipsøyr

Brukergenerert innhold

  • Annemor Sundbø

Med tråd og pinner var det mulig å skape alt fra de mest kunstferdige helgedagsplagg til bunnsolide hverdagslige sliteplagg. Strikkearbeidet er blitt utført med ferdighet, følelse og erfaring. Kvaliteter, størrelse og fasonger er blitt tilpasset bruksformål og klima på øyer, i dalfører og fjellbygder.

Nymotens strikk og salg for klingende mynt

Ikke alltid ble de lokale husflidstradisjonene med på veien og lasset når flukten fra landsbygda økte på siste del av 1800-tallet. Moter og livsstil endret seg. En god del håndverksteknikker og mønster gikk tapt, men det kom andre nyvinninger på markedet.

Detalj av en av mange annonser som florerte i avisannonser og tidskrift etter strikkemaskinene kom for hjemmebruk. Foto: Annonse fra Fædrelandsvennen

Store internasjonale mønstringer satte fokus på moter og nyeste oppfinnelser. Den første virkelig store verdensutstillinga var i Crystal Palace i London i 1851. Der ble det vist alt fra maskiner til råvarer og ferdige kunstindustrielle produkter. Tekstilindustrien var i ei rivende utvikling etter at spinnemaskinene kom i bruk på slutten av 1700-tallet. Kvinner som tidligere hadde hatt ullarbeid og spinning som en naturlig del av hverdagslivet, kunne nå bli satt til maskiner og fabrikkarbeid som billig arbeidskraft.

De fleste gifte kvinner ble i hjemmet og for kvinner av borgerstanden var håndarbeidsteknikker en viktig del av den gode dannelse og verdighet, og ble kalt sysler eller ”nettheter”.

Men rundt 1850 ble det mulig å skaffe seg egen symaskin, og rundt 15 år senere viste ”husholdnings”-strikkemaskinene seg i lokale avisannonser. Maskinene kunne bli et inntjeningsverktøy ved å gi økt produksjon utover det som var familiens behov. Kvinner kunne strikke for salg for å innbringe klingende mynt og dermed styrke familieøkonomien, få en bedre hverdag og på samme tid, bli mindre avhengig av andres underhold og mannens inntekt. Ved å ta imot bestillinger på søm og strikking både fra industri og private, kunne kvinner selv nedbetale de kostbare anskaffelsene.

Strikkemaskinforhandlernes annonser var forlokkende i tider med stor pengemangel og arbeidsledighet. Foto: Annonse fra Fædrelandsvennen

Hjemmestrikkemaskinene fikk mange kvinner til å legge bort strikkepinnene og heller satse på å framstille strikkevarer på en mer effektiv og lønnsom måte. Hva var egentlig hverdagens virkelighet for noen av dem som var tvunget til å strikke for salg? 

Tause nødskrik i beskjedne annonser

Stor nød kommer fram i noen små beskjedne annonser rundt 1870 i Kristiansand. Men hvilke livsskjebner skjulte seg egentlig bak disse kvinnene?

Tobine 

Tobine Meland i Skippergade 269 «modtager striking på Maskine til meget billige Priser», mens Ottilia Major annonserte med at hun kunne maskinstrikke både strømper, sokker og dame- og herretrøyer i 1871. Hva slags strikketrøyer det her var snakk om, er vanskelig å finne ut, men det er likevel mulig å følge enkelte spor etter strikkerskene.

Å bytte ut strikkepinner som førte maske over maske - til en innretning som kunne utføre en hel omgang ved å dreie på en sveiv, virket for mange som et eventyr i tider med nød og elendighet. Foto: Annonse fra Fædrelandsvennen

Ifølge folketellinger kan Tobine Meland ha kommet fra Flekkefjordskanten, og etter hvert ble hun firebarnsmor. Det året hun annonserte for maskinstrikk, bar hun sannsynligvis på sitt tredje barn. Mannen var skomaker Ole Tellefsen Meland. Han kom fra Iveland, hvor ”boningstrøyer” var kommet i bruk som helgedagsplagg. Det er en mulighet for at hun kan ha strikket slike, for flere av de gamle ivelandstrøyene som eksisterer, er framstilt på strikkemaskin. Tobine går bort, Ole blir borger i Oslo, gifter seg igjen og reiser til USA med ny familie.

Ottilia

Ottilia Major var prestedatter og født Pharo. Etter hvert ble hun gift med skipskaptein Daniel Otto Isaachsen Major, som kom fra en privilegert handelsfamilie med garveri ved Kongsgård i Kristiansand. Ottilia ble enke 25 år gammel, og skjebnen var ikke nådig mot henne. Hun fødte en datter i 1868 og mistet henne året etter. Så føder hun et guttebarn noen måneder før mannen omkom på havet i 1871. Hun mister også gutten sin. Like etter kommer annonsen om at hun maskinstrikker for salg.

Etter hvert etableres større strikkevirksomheter seg i Kristiansand som har et utvalg vi neppe finner i dag blant våre strikkevare, som ”underliv i største utvalg”. Foto: Annonse fra Fædrelandsvennen (1896)

Det viser seg at Ottilia ikke var alene om sin ubarmhjertige skjebne. Den delte hun med sin svigerinne, som tidligere på året hadde måttet ty til hjelp for sitt livsopphold via en annonse i Kristianssands Stiftsavis i 1871: «Maskinsøm, Kanvassøm, Strikning samt Heklearbeid modtages til udførelse af Henriette Major.»

Henriette (født Jæger) var gift med Daniels bror, Emil, som omkom i Nordsjøen ved førjulstider i 1869. Gravide Henriette ble enke med ei ett år gammel datter og hadde også tapt sitt livsgrunnlag. Like etter annonsedatoen fødte hun en sønn, men mistet jenta bare kort tid etter.

Til forskjell fra Ottilia, giftet Henriette seg igjen i Christiania og fikk ni nye barn. Det er mulig at Ottilias svigerinne kan ha oppmuntret til heller å selge maskinstrikk enn håndstrikk, men det finnes ingen flere spor etter virksomheten deres. Bare Ottilia kan spores til ei folketelling som har notert at hun underholdes av sin søster Sophie. (Sophie Pharo var grunnlegger av speiderbevegelsen KFUK i Norge og muligens Norges første kvinnelige telegrafist).

Foto: Annonse fra Fædrelandsvennen (1896)

Gjenbrukstråder og strikkemaskiner

Jeg fikk en gammel strømpestrikkemaskin første gang i 1980-årene. Selv med mange års tekstilstudier og stor nysgjerrighet på vår tidligste tekstilindustrihistorie hadde jeg aldri vært oppmerksom på disse små hånddrevne strikkeinnretningen. I dag har jeg en liten samling gamle strikkemaskiner. Stadig møter på historier om at det har funnes en slik i familien hvor det ennå ligger en og annen på et loft eller i et skur. De fleste fortellingene er knyttet opp mot slit, nattarbeid, dårlig lys, uverdighet med å måtte fallbyde varene sine, vanskeligheter med levering og store problemer med å oppfylle strenge krav som kundene satte. Mange har nok drømt om den dagen det ble mulig å sette bort maskinen og heller få fritid til å hygge seg med strikkepinnene.

Annonsene for strikkemaskinen ”Bi” forteller at det er lette penger å tjene ved å omdanne garnnøster til kronestykker, for da vil ”alle Deres ledige Stunder er for Bi”... Foto: Annonse fra Fædrelandsvennen

Deler av min livstråd har bestått i å nøste opp tekstilhistorier fra vår nære fortid i hverdagskulturen. Interessen for vår folkelige tradisjon har ledet til sju tekstilhistoriske bøker etter at jeg ble eier av en sjoddifabrikk Torridal Tweed og Ulldynefabrikk i 1983. I nesten 25 år har jeg drevet med resirkulering av ull, ut fra et lager med16 tonn utbrukte strikkevarer som jeg bokstavlig talt ”fikk i fanget” i 1983, som siden har vist seg som et skattkammer for en tekstilforsker.

Min bok «Koftearven. Historiske tråder og magiske mønster» kom ut på Gyldendal juli 2019. Foto: Privat

Mitt livsverk er den nyeste boka mi, Koftearven. Historisk Tråder og magiske mønster, om et dypdykk i vår fortids håndverkstradisjoner hvor det har utspilt seg utallige kvinneskjebner med tråder og strikkemasker.

Les også av Annemor Sundbø:

En fillehaug, mitt lodd i livet

Brennesler - til tøy og mot utøy

Annemor Sundbø (f. 1949), bosatt i Kristiansand, er statsstipendiat, har fått Kongens fortjenstmedalje, Norges Husflidlags fortjenestemedalje 2004 for bevaring og videreføring av kulturverdier i inn og utland, Aust Agder fylkes kulturpris 1999, Bygland kommunes kulturpris 2004, Sørlandets litteraturpris 2006, Vest-Agder fylkeskulturpris 2015 og Kristiansand kommunes kulturpris 2017.

Drev Torridal Tweed og Ulldynefabrikk fra 1983 til 2006 da ble maskinene til flyttet til tekstilmuseet på Sjølingstad Uldvarefabrik. Startet Ose Ullvare i Setesdal 1993.

Bokutgivelser: Kvardagsstrikk 1994, Lusekofta fra Setesdal 1998, Usynlege trådar i strikkekunsten 2005, Norske votter og vanter 2010, Strikking i billedkunsten 2010, Spelsau og Samspill 2015, Koftearven. Historiske tråder og magiske mønster 2019.

Publisert:

Les også

  1. Annemor Sundbø om da hun fikk nok: «Vet du noe om strikking i Setesdal?»

Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Annemor Sundbø
  2. Annonser
  3. Strikking