Takk til online-medmenneskene

De ulike seriøse chattetjenestene og hjelpetelefonene for barn og unge betyr enormt mye, spesielt i disse dager.

Publisert:

Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (53), som er prosjektleder MenneskeMøteKompetanse ved UIA, har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Eva Dønnestad

Takk derfor til alle som er online-medmennesker for tiden!

Vi søker nærhet der den er å finne. Når vi ikke kan møtes ansikt til ansikt – søker vi virtuelle ansikt, stemmer og forståelse. Vi sender ord på chatter og får ord som trøster og leger tilbake.

Men hvordan holder vi rundt hverandre virtuelt? Med stemmen, kanskje? Eller med ordene som gir trygghet og noen ganger får hender? Eller en gjennom en latter i den andre enden som kan få oss til å trekke på smilebåndet midt i alt det vonde? Og dermed så blir stresset litt mindre og endorfinene litt flere. Og barn og unge klarer lettere å takle noen dager til og kjenner seg litt mindre ensomme. 

Gode smertemottak

Det er viktig å legge til rette for at barn og unge deler fra livene sine til gode, troverdige smertemottakere, gode menneskemøtere. Kirkens SOS, Kors på halsen, Blå Kors chat-senter, Mental Helse, Ung.no og Alarmtelefonen for barn og unge er noen blant flere, som har troverdige mottakere. Frivillige eller ansatte trøster, hjelper, er nysgjerrige, bygger tillit, ler sammen med, informerer, deler smerte og gleder med barn og unge som ringer inn. 

Ingen av dem kan ta bort all smerten barn og unge bærer. De kan hjelpe dem videre til de rette instansene dersom det er vold, overgrep og alvorlige krenkelser. Ikke minst kan de kan gi ord og forståelse som gjør det lettere for barn og unge å bære den store ensomheten eller tristheten de kjenner inni seg. Vi lever gjennom ordene våre også. Og en god stemme med varme klanger, kan være som plaster på sår.

Hvordan stryker vi et kinn virtuelt?

Jeg har surfet. Fra blogg til blogg. Fra smerteuttrykk til smerteuttrykk. Ordene og bildene skriker imot meg. Fra dette laget under overflaten. Noen ord skriker høyere enn andre: ”Jeg er så ensom om dagen.” «Hjelp, ingen steder å gå, ingen å treffe.» ”Jeg kjenner meg så mislykkede.” ”Hadde trengt trøst.” ”Skar meg i armen i dag.” Mange responderer. Noen sjikanerer. Andre trøster og oppmuntrer. Enkelte av sidene roper: ”HOLD MEG!”? Hvordan berører man huden via skjerm eller stryker dem som trenger det, på kinnet?

Når Norge åpnes igjen, må favnene åpnes

”Gå inn og sjekk bloggen min nå.” Tekstmeldingen på mobilen min var fra ei ung jente. Bloggen viste nye bilder av armene. Nye inngraveringer av smerte som hun håpet noen kunne tolke. Hun hadde blogget om smerten sin i åtte år. Lagt ut utallige bilder av uttrykkene den fikk. Armene var opphovne av arr etter selvskading. Innsiden av lårene fulle av knivstikkarr. Hun hadde fortalt om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Beskrevet smerten sin på utallige måter i utallige ord og uttrykk. Og likevel gjorde det vondt.

Jeg svarte henne: ”Tenker på deg. Har lest. Hjelper det å skrive bloggen? Hva hadde du egentlig trengt, kjære du?” Hun taster fortere enn jeg tenker, og svaret kommer: ”Om det hjelper? Nei, det gjør fortsatt vondt, samme hvor mange blogginnlegg jeg skriver. Jeg hadde trengt noen som var her. Som holdt rundt meg. Gjorde noe sammen med meg. Noen jeg kunne gjøre noe bra med.” Og dermed har hun gitt oss en utfordring: Når Norge åpnes igjen, må favnene åpnes.

Fra online til live

Det er da jeg kjenner at det hviler et ansvar på oss voksne: Vi må stå klare etter denne unntakstilstanden – for å motta noe av all den smerten som nå deles av barn og unge online. Møte behovet for nærhet. Og dele all forventningen og gleden som får dem til å holde ut. Vi kan bygge et tillitsfullt nærvær som gjør at de glemmer det vonde en liten stund – og klarer å takle det. Vi må stå så lenge med åpne armer og åpent sinn – at barn og unge tør å komme ut av den lukkede verden noen av dem har kamuflert seg i.

Det vil komme en tid med behov for ekstra mange live smil og klemmer. En tid for å holde rundt dem som trenger det. Noen av disse samtalene som lever online til vanlig og som nå i økt antall har flyttet online, burde vi kunne ta som medmennesker live også, ikke bare som online-medmennesker. Den utfordringen venter oss når unntakstilstanden vi nå er i, er over.

Noe å se fram til

«Er det noen som kan gi meg noe å se fram til?» skrev ei jente inn til en chattetjeneste.

Setningen fra den ellers overfylte smerteformidlingsbloggen, slo mot meg. Det var smerteformidling i haugevis. Før den siste setningen i det siste blogginnlegget lyste mot meg:

Er det noen som kan gi meg noe å se fram til? Kanskje vi kan lage avtaler – noe å se fram til – et sted de skal treffes live når disse unntakstilstandene er over?

Når vi har det vondt, leter vi etter noen eller noe som kan gjøre det vonde litt mindre slik at det kan bli plass til noe godt. Vi søker framtidshåp. Grunner til å leve. Det er litt av en bestilling til hjelpetjenestene. Og til oss som voksne og medmennesker. Om å forstå, ikke bedømme og dømme andres livserfaringer. Barn og unge vil bli favnet og elsket fram. I dette arbeidet vet vi: Vennlighet virker!

Den andre historien. Om det vakre

Vi vet at når vonde opplevelser kommer til uttrykk, kan det være lettere å komme igjennom dem. Kanskje det er en nødvendig ting å sette ord på det vonde. Tømme seg. Si det som det er. Det kan være befriende. Nødvendig. Sunt.

Men kanskje er det like nødvendig å få skrive historien om det vakre, det sterke og ressursrike vi også er? Om kjærlighet, vennlighet, gode relasjoner som kan lege sår. Kanskje vi parallelt med å tømme ut dritten, trenger påfyll av skjønnhet som kan løfte oss opp av senga de morgenene alt virker svart? Kanskje vi trenger noe å se fram til?

Kanskje klarer vi oss ikke uten den legende latteren, uten opplevelsen av å være likt, uten gode mennesker som ser oss som en aktør, ikke et offer. Som ser at vi er mer enn det vonde vi sliter med.

Hva åpner vi for?

Åpenhet er noe av det vakreste jeg vet. En åpen favn, et åpent blikk, en åpen dør, et åpent vindu. En åpen sjel. Åpenhet og tillit. Åpenhet og likeverd. Men hvem åpner vi for? Åpenhet som verdig blir tatt imot. Kan forandre. Men åpenhet er noe annet enn sjelevrenging og smerteformidling som har kjørt seg fast i ett spor: Jeg lider, altså er jeg.

Når vi skal åpne opp dørene til det såreste, skal vi velge våre mottakere med omhu. Vi trenger et du som favner den vi er og det vi er. Men som samtidig ser at vi er mer enn all den oppsamlede smerten som vi gjennom ulike uttrykk forsøker å formidle. Et medmenneske som klarer å lyse opp noe av det vakre som bor et eller annet sted i ethvert menneske, samme hvor krenket det måtte være.

Når vi skal dele det mest smertefulle – krenkelser eller det vi skammer oss mest over – da krever det sin mottaker i gull – både online og live.

Menneskemøtet

Det var ikke bare ordene

metodene eller tiltakene

Det var det ene 

at du vendte ansiktet ditt

mot meg og ble

til jeg kom krypende

ut av skallet

og løftet vingene

Eva Dønnestad

Trenger du noen å snakke med?

Stor oversikt her:

Kilde: Psykologforeningen

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Eva Dønnestad
  3. Mobil