Vakkert på en vemodig måte

På de nakne greinene hang det en liten diamant i enden av hver enkelt.

Publisert: Publisert:

Den tidligere politimannen Øyvind Andersen (62) fra Vennesla har skrevet denne teksten. Foto: Odd Inge Rønning Uleberg

Brukergenerert innhold

  • Øyvind Andersen
  1. Leserne mener

Her om dagen, ja faktisk på selve julaften. Det vil si, ikke på aftenen, men formiddagen. Før Vår Herre sendte et lite melisdryss ned på den kaka som er Jorden. Da tok jeg med kjetta på en runde i Hundremeterskogen.

Det var "mildvær", altså et par plussgrader. På de nakne greinene hang det en liten diamant i enden av hver enkelt. En liten vanndråpe som funklet og blinket i det bleke lyset som slapp gjennom skyene. I dag tok jeg en ny tur. Det var like før jeg måtte ta den alene. Kjetta hadde slått seg ned på sin nye yndlingsplass, under juletreet. Men da jeg spurte henne pent og satte kursen for vaskeromsdøra og låste den opp, da klarte hun ikke stå imot.

Se her. Jeg er langt ute i villmarka. Ser snaut opp til huset. Godt jeg har storgrana og gapahuken som landemerker. Foto: Øyvind Andersen

Turen med han far er dagens høydepunkt. Nå var både vanndråper og snødrysset frosset til små iskrystaller på all vegetasjon. Det var vakkert, på en vemodig måte. Ga liv til dødt gress og tørre kvister. Vi besiktiget juletreskogen og yttergrensa mot vest. Tok oss opp til gapahuken der jeg tok en røyk og kjetta snyltet ved min side ved å røyke passivt. Så måtte beverhylen og hytta besiktiges. Var Burre der ennå?

Beverhylen med staurene fra sauegjerdet mot skogkanten. Foto: Øyvind Andersen

Siden jeg er en veidemann og skoggangsmann av rang ankom jeg bredden litt før kjetta. Fra et tynt isflak nedenfor gressøya lettet en liten sort og hvit kar. Den tøffe fossekallen. Synd å forstyrre ham i matjakten. Beverhytta bar små spor etter aktivitet. For det vante øyet til villmarkens mann var det tydelig at her var han nok ennå. Han, eller er det enka etter Burre som endte livet i fronten på en Scania Vabis?

Restene av det gamle sauegjerdet tegner ennå en sjarmerende linje fra beverkulpen til skogkanten. På vei tilbake til trygge omgivelser, innenfor steingjerdet, så jeg min datter sitte på trappa til gamlehuset. Hun nøt de få minuttene med en lav og blek vintersol som skinte ned på henne fra skaret i sør. Måtte rope til henne at ... nei da, det er ikke Lars Monsen. Det bare ligner ... Det er ikke min skyld at vi begge har et liv bak oss i villmarken som gir oss begge den elegante og smidige framferden i ulendt terreng.

Les flere innlegg fra Øyvind Andersen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785