Smarttelefonens forbannelse

Smarttelefonen og jeg er uatskillelige. Som følgesvenn er den nyttig både for trøst og kanalisering av diverse sinnstilstander. Men én ting savner jeg med den gamle, analoge telefonen.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Det er ikke så mange som ringer lenger. Like greit, spør du meg, for jeg har vel egentlig aldri vært så glad i telefonsamtaler. Jeg kan være en mester i tørrprat, og slår gjerne av en prat med folk jeg møter, men ikke pr. telefon.

Telefonen som sådan liker jeg. For jeg er ikke alltid så sosial av meg, og liker meg godt alene, og telefonen lar meg holde kontakt med VU (Verden Utenfor). Ifølge min bedre ¾ har vi utviklet et riktig så usunt symbiotisk forhold, smarttelefonen og jeg.

Når den ringer, støkker det alltid litt i meg, for jeg har egentlig ikke lyst til å ta den. Heldigvis er det som regel jobb, og det er jo selvfølgelig greit nok, for jeg liker jobben min. Jeg er i kontakt med mange i løpet av uka, og som regel får man løst problemene med en rask telefon. Og jeg kan jeg være kort, konsis og saklig. Men det er jobb. Sånn ellers er det som regel innkommende korte beskjeder, påminnelser eller spørsmål om noe jeg burde ha husket.

Her om dagen sto jeg inne i en sportsbutikk og skulle ha noe til familiens sykler. Man mekker jo så godt man kan selv etter fattig evne, og jeg fikk til og med lov til å komme inn i det aller helligste bak disken for å se om jeg kunne finne akkurat den bolten jeg manglet. Og der jeg sto med hodet i skruekassa ringte telefonen. Selv om det var et ukjent nummer tok jeg den, for jeg tenkte det var en kompis jeg prøvde å få fatt i, og nummeret hans hadde forsvunnet fra kontaktlista på telefonen, så ...

Ja, i hvert fall ... Der inne i lykkeland bak disken tok jeg telefonen. I den andre enden hørte jeg en godt voksen stemme, litt sånn sprukken, presentere seg som selger sånn og slik. Telefonselgere er jo et kapittel for seg selv. Men der bak disken opphørte all fintfølelse som dugg for sola da han med sin gammelmannsrøst lurte på om jeg var interessert i et abonnement på ukebladet «Vi over 60».

«Hva er det du sier», lynte jeg fornærmet så hele sykkelverkstedet ble stille. «Vi over 60 ? Inn i svarteste ...Nei takk!»

Snakk om realitetsorientering. At jeg er 58, har da vel ingenting med saken å gjøre? «Vi over 60» er for ... gæmlisser. De over 60.
Jeg har mer enn nok med den påminnelsen jeg får hver dag når Hr. Rynketryne skuler tilbake fra speilet. Gammel? Jeg ...? «Vi over 60», du liksom.

Der er man for øvrig inne på den nye telefonenes forbannelse. Man kan ikke kline på røret lenger. Det kunne man før. Det var en sann fryd å kunne kline på røret når man var sinna nok. Mange ganger. Den tilfredsstillelsen kan ikke smarttelefonen gi oss.

Selv ikke oss gæmlisser.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan