Ved veis ende

Jeg har vært mer enn heldig. Jeg har hatt mulighet til å praktisere i yrkeslivet i 60 år.

Brukergenerert innhold

Å tjene til livets opphold, hovedsakelig via tre bransjer, ei lang reise, men hver og en av dem har tilført meg erfaring som igjen har bidratt til egen selvfølelse. Ingen store bragder, men på det jevne, og jeg har forsøkt å yte for siden å kunne nyte. Når dårlige år har passert virksomheten, har hestene kunne bites, og det like mye for disponenten som for arbeideren, så også for meg.

Arbeidsmiljøloven har i all hovedsak fulgt med meg på reisen gjennom de fleste av årene. Den har vært et instrument, en buffer som forhindrer forsøk på viltre sprell. En guide som ivaretok arbeidstakeren den gang som i dag, og jeg håper politikerne vil verne om lovteksten og passe godt på den langt inn i framtida. Verktøyet er reglene og paragrafene, og de er viktige for hverdagens samhandling til beste for alle, både for de med kort- og for de med lang ansettelsestid.

Jeg tenker på alle dagene som har kommet og gått, regler som har forvitret og rettigheter som har falt bort. Jeg tenker på dagens krav, på strevet hver og en legger ned til beste for seg og sine. Selv er jeg ikke nå lenger en av de virkelige arbeidsfolkene, de som står på fra morgen til sene kveld, kanskje fem dager i uka, som leverer barn i barnehagen tidlig og som henter seint, og dertil må ha overskudd til enda mer såkalt kvalitetstid. Dagliglivet er jo slik for mange nå og nok også slik inn i framtida. Det er i denne jeg også er på vei, og jeg må fortsette å gjøre mitt beste, men samtidig finne meg i å bli beskyttet av færre rettigheter.

Det er kommet en veis ende, der det ikke lenger nytter å skilte med arbeidsmiljølovens begrensninger eller påbud. Beskreven stillingsvern gjelder uansett ikke for meg lenger. Men jeg har fremdeles rett til å kreve en personlig attest, hvor arbeidsgiver kan beskrive sin anbefaling eller ikke. Kanskje noen velvalgte ord, som et lite minne for barnebarn eller oldebarn. Og attesten mottok jeg på den siste dagen.

Nå har politimesteren satt en endelig stopper for yrkeskarrieren min. Dette ved hjelp av yrkestransportloven av 21. juni 2002, det om jeg ønsket det eller ikke. Det er ikke lenger avgjørende hva jeg selv føler å være i stand til, heller ikke betyr det noe om hva andre måtte mene om min kompetanse. Det er uansett slutt, fordi kjøreseddelen, ikke sertifikatet, er utløpt på dato. Arbeidsmiljøloven gjelder imidlertid fortsatt – et flott verktøy for dem som ennå ikke er ved veis ende.

Tusen takk til store og små, og for alle de vakre smilene, jordas skjønneste blomst.