Face your demons

Jeg var 12 år igjen. Bråstoppet. Var lammet et lite øyeblikk.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Da mine foreldre levde, var det obligatorisk med besøk i hjembyen Trondheim. Ikke så ofte riktignok, for jeg er ikke verdens beste til å holde kontakten med familien, det må jeg innrømme.

Like obligatorisk var det å besøke midtbyen, sentrum i min barndoms by, for å rusle på Nordre er koselig. Den er ikke så lang, gågata, men den er bred og trivelig og har alt en gågate skal ha. Kafeer, klesbutikker, bokhandler og benker til å sette seg ned på.

Jeg hadde akkurat rundet toppen av Nordre og satt kursen mot Torget da det var bråstopp. For der, på en av disse koselige benkene, satt en av mine demoner. En av dem som forpestet skoletida min.

Skoletida min var ugrei slik jeg husker den. Det sitter langt inne, men jeg kan fremdeles hente fram den følelsen av avmakt jeg hadde kveldene før jeg skulle på skolen. Hjemme var alt greit, og jeg hadde venner nok, men på skolen var det ikke slik.

«Si ifra til en voksen», sier vi til våre barn. De sa det den gangen også, men hvem vil vel være sladrehanken og få grisebank på hjemveien etter skoletid? Det er de voksnes løsning, og helt umulig for den som allerede har lav status.

Og nå satt han altså der. Plageånden. 30 år senere. Sliten og fordrukken på en benk. Og jeg var 12 år igjen. Bråstoppet. Var lammet et lite øyeblikk. Snudde på flekken og ville gå en annen vei. Jeg, voksne mannen, som ingen med vettet i behold piller på nesen lenger. Men jeg gikk ikke mange skritt før jeg sanset meg og stoppet. «Ikke f…». «Ikke f ... om han skal vinne igjen».

Så jeg snudde. Gikk målbevisst mot ham og mobiliserte alt jeg hadde av muskler og viljestyrke. «Kjære Gud», husker jeg at jeg tenkte. «La ham kjenne meg igjen og prøve seg på noe.»

Men selvsagt kjente han meg ikke igjen. Han hadde mer enn nok med seg selv der på benken. Men jeg gikk forbi, klar til å smelle til ham. Jeg vet ikke, men jeg håper virkelig jeg hadde smelt til ham. Skikkelig!

Jeg kom styrket ut av det den gangen, og siden har jeg «facet» mange demoner. Det har vært nok av dem og jeg har hatt en del ting å rydde opp i. Det har lært meg å leve med både meg selv og konsekvensene av mine opplevelser og valg.

Nylig sa en klok mann til meg «Man skal dømmes for den man er, ikke den man var». I så fall håper jeg at både han på benken og jeg har «facet» våre demoner, og blitt til noe spiselig. Hard ved.

Men det tok noen år riste av seg skoletida.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan