Jeg er «litt» sånn all in. Det ville nok min bedre ¾ mer enn gjerne skrevet under på. Og hun ville neppe ha noen særlige problemer med å få med seg flere på den listen. Alle som kjenner meg, egentlig. Blir jeg først interessert i noe, så er det full gass for alle penga; oppslukt, snakker ikke om annet, venter på ethvert ledig øyeblikk, slik at jeg kan fortsette dypdykket ned i materien jeg har begynt å rote i. All in.
Vel, det har nå heldigvis sine begrensninger og nyanser. Rastløs som jeg er, blir jeg ikke i bobla særlig lenge før noe nytt og altoppslukende ett-eller-annet dukker opp. Men det kan godt gå noen år, og er jeg heldig, forblir det en fortsatt skattet interesse. Bare på et mer normalt nivå. Trening og buemaking er gode eksempler på det. Treningen og utvikling av treningskonseptet mitt tikker og går på det jevne, og nå sysler jeg med pil-og-bue-making i ledige stunder. Nå er det strengt tatt ikke så mange av dem, ledige stunder altså, men nå er jeg i hvert fall tilsnakkendes. Tror jeg.
Akkurat i disse tider er jeg opptatt av språket. Igjen. Det er et stadig tilbakevendende tema som har opptatt meg en god stund. Vi som stammer, er stam (eller hva det nå heter), tror jeg utvikler et veldig aktivt forhold til språket. De sier at tidlig hjelp gir bedre mulighet for å bli kvitt stammingen, men i mine unge år tror jeg ikke slikt eksisterte. I min klasse var det én med åpenbare lese- og skrivevansker, og én som stammet. Arve og jeg.
Ingen av oss ble behandlet annerledes enn andre, og det var et sant mareritt å høre den stakkars gutten stotre seg gjennom høytlesningen. For min del grudde jeg meg til det ble min tur, men pussig nok var ikke lesing det store problemet. Eller synging. Særlig det siste gikk som en lek. Det har visst noe med høyre og venstre hjernehalvdel å gjøre.
Men nå skrev jeg meg litt bort. Jeg, som stammer med et velutviklet snakketøy, hater de gangene jeg blir stående fast. I tidligere år opplevde jeg ofte at folk begynte å snakke om noe annet, eller durte videre i samtalen, mens jeg sto der og hakket på første frase i et ord jeg ikke klarte å komme videre på. Konsonanter var ille nok, k k k k osv., men vokalene ... Olalala. Når jeg (følte) jeg sto fast på en O (O O O O O O O O), så følte jeg meg ikke særlig smart.
Nå tenker jeg leseren smiler litt, men for en som meg, med et mildt sagt eksplosivt temperament, var det temmelig destruktivt. «Du er på ditt beste når du lykkes», prediker jeg til kundene mine på treningssenteret, men jeg skal love deg at man ikke føler seg vellykket når man står med åpen munn og uler som en ulv med magesyke midt i en diskusjon om onomatopoetikon. Gjerne med påfølgende rykninger i ansikt eller andre kroppsdeler. Jeg for min del hadde en tendens til å gå opp på tærne i min ivrighet etter å komme ut av uføret for å få uttrykt meg slik jeg ville. Noen sier forresten at de hater at andre fullfører ordene for dem. Det gjør ikke jeg. For meg er det en lettelse, for da komme vi jo videre. Og jeg slipper å stå der å si att att att att att att att att, mens jeg venter på at tannhjulene skal gripe tak igjen.
Men altså, nå har jeg i grunnen skrevet meg litt bort igjen. For det jeg ville frem til er at som aktivt stammer (heter det det?) utviklet jeg et rikere språk. (Selv om det kanskje ikke høres slik ut når jeg er forbanna). Jeg merker alltid på forhånd hvilke ord som stopper meg, og da må jeg ha et synonym klart. Og det på øyeblikket. For som folk flest planlegger jeg ikke samtalene mine på forhånd. Ordene bare detter ut av kjeften på meg i en strøm, og når jeg sier at jeg merker det på forhånd, er det i det øyeblikket før jeg skal si det. Så da må man (jeg) ha et rikt vokabular, slik at ordstrømmen ikke stopper opp.
Å finne de riktige ordene og sette dem sammen til noe forståelig og nyansert er fascinerende. Det være seg muntlig eller skriftlig. Ord delingsfeil (ha ha) er nå en ting man kan flire av, men feilaktig bruk av språket kan få følger. Å snirkle seg inn i fine ord og fraser for eksempel. Overskriften denne gangen er litt morsom. Noen reagerte kanskje, men at fatale feil kan gi letale følger, er både sant og en uheldig bruk av to «fine» ord/begreper. Både fatal og letal betyr noe som fører til døden. Fatal er mest brukt, men letal er mest presist. Så at dødelige feil kan gi dødelige følger er vel temmelig innlysende. Men fatal kan også bety uheldig, skjebnesvanger, og da er utsagnet innafor. Spør du meg, er det bare en unødig, forfinet, fjong, snobbete måte å uttrykke seg på.
Man skal ikke kaste stein i glasshus (eller glass når man bor i stenhus, for den del), og jeg skal ikke sette meg på min høye hest og påstå noe om min egen fortreffelighet. Jeg har da sannelig skrevet mye feil (og sagt mye dumt) opp gjennom årene. Språket vårt er rikt, og det er mange feller å gå i, men det er også en kilde til å uttrykke seg på en fin måte. Min gode venn Erik Tunstad er så god til å skrive og snakke at han kan be deg dra til et visst sted på en slik måte at du faktisk får lyst til å dra dit. Det er en gave.
Vel, orddelingsfeil gidder jeg ikke gå inn på, men noen skrivefeil opp gjennom tidene har fått fatale følger. Vi kjenner jo alle historien om den letale kommafeilen «heng ham, ikke vent til jeg kommer», men mer kuriøs er for eksempel korrekturfeilen i en engelsk utgave av bibelen fra 1631: «Thou shalt commit adultery.» På norsk betyr dette «Du skal ha utenomekteskapelig sex». Denne bibelutgaven kalles ofte for The Wicked Bible, The Adulterous Bible eller The Sinners' Bible. Sitatet er for øvrig fra 2. Mos 20,14.
Hvilke følger fikk vel ikke dette i et England som akkurat hadde revet seg ut av reformasjons dystre og urolige tidsalder? Men uskyldig nok var «The Wicked Bible» ment å være en kopi av «King James Version» av bibelen. Altså den utgaven som sikkert kunne kalles Biblenes bibel, all den tid den ble beskrevet som «en av de viktigste bøkene i engelsk kultur, og en drivende kraft i utformingen av den engelsktalende verden».
Vel, vel. The Wicked Bible ble tilbakekalt og brent. For trykkernes del fikk det fatale følger. De ble grundig bøtelagt. «Som fortjent», ble det sagt.
De var nok likevel heldige, for det ville nok fått andre følger hvis det hadde skjedd bare 100 år tidligere, i salige Henrik VIII sin tid. Det hadde vært en letal følge av en fatal handling, det!
De hadde blitt et hode kortere.
PS! Stammingen min er ikke borte, men jeg blåser i det. Det hjelper. Samt å trekke pusten godt, slappe av, og sørge for å lykkes sånn ellers på så mange områder i livet som mulig. Tror ikke mange vet at jeg stammer lenger, og det hjelper meg til å åpne kjeften igjen. Og igjen, og igjen.