«E må bare spørre, asså. Å e det du ska med di stokkene? Di ekkje te ved di greiene der?» Mannen så forvirret og undrende på meg. Jeg sto på jordet og hadde lagt ned en del asketrær i bekkefaret ved veien. Han var ikke den første som lurte, for det ville vært en pussig måte å hogge ved på.
«Ja, nå kan du gjette», pleier jeg å si. For jeg liker en hyggelig prat rundt dette her. Nei, det hadde han ingen kvalifisert mening om, annet enn at han allerede hadde konstatert at det ikke var ved. «Jeg lager buer. Pil-pil-og-bue-buer, sier jeg. De fleste reagerer likt og smiler bredt. Særlig voksne menn, og så får vi en hyggelig prat om fortidas barnelek, og er hjertens enige om at dagens ungdom bare er opptatt av digital eller organisert lek. «Cowboy og indianer», mimrer vi og rister oppgitt (og trist) på hodet over alt som var bedre før.
De fleste som stopper (og blir stående) lurer ofte på det samme, og denne karen var intet unntak. «Å lang tid bruker du på en bue, da?». «Tja, det kommer vel an på hvordan man regner, det», sa jeg og forklarte videre til det avventende og lettere forvirrede blikket. «Du ser nå her hva jeg står med. Nå har jeg brukt to helger på å ta ned trær, kutte i passe lenger (2,5m), og rydde etter meg. Nå kløyver jeg stokkene på langs, og alt etter hvor tykke stokkene er, blir det kanskje 6–8 emner av hver stokk. Det tar jo sin tid å kløve en 30 cm tykk stokk i 8 deler. Så skal alt fraktes hjem og legges i tørkestativet jeg har laget».
«Å lenge ska di tørke, da?», spørres det alltid.
«Det varierer. Nå ser du at emnene er temmelig grove, så det jeg gjør når alt er på plass, er at jeg tar ut ett og ett emne og bestemmer meg for hvilken type bue det skal bli. Så grovkutter og tæljer jeg emnet før det legges til tørk igjen, og alt etter vær og vind bruker de 2–6 måneder på å tørke. Det er når jeg starter på våren. Feller jeg trær på høsten, er de ikke klar før sommeren etter. Noen emner blir også kastet. Som du skjønner, kan 100 emner bli til kanskje 75 buer».
Sånn går ofte praten når folk spør, og jeg prater villig vekk om den «noe sære» hobbyene min.
I tillegg kunne man vel lagt til den tiden det tar å finne emnene, og siden jeg bruker mest ask, er det ikke alltid så lett å oppdrive. I motsetning til de fleste andre trær vokser ikke ask i store felt. Ask vokser litt sånn for seg selv og trives i solvarme skråninger, gjerne i bekkefar, eller pussig nok langs jernbanespor. Akkurat denne lille klynga på seks fine trær sto langs veien her på Hisøya, og jeg hadde blinket de ut for lenge sida. I høst dumpet jeg borti grunneier Nils og spurte pent som jeg pleier. «Ja, bare forsyn deg», sa Norges største bonde (210 cm). Og nå var altså tiden inne.
Jo da, det er mange som stopper og lurer på hva jeg driver med. En svær fyr i en flott Tesla var intet unntak, så da han parkerte og kom ruslende, stoppet jeg motorsaga og forberedte meg på den sedvanlige praten.
«Hogger du for Dagfinn?» Han hadde en svær bart, så det var ikke lett å se om han smilte, men det hørtes ikke sånn ut. «Nei, jeg hogger for meg selv», smilte jeg. «Jammen du kan jo ikkje det. Det er min skau», sa den store. «HÆ», sa jeg. «Hva er det du sier? Er ikke dette Nils sin skog? Jeg har snakket med Nils, og han sa jeg bare kunne forsyne meg».
«Nei, f …! Dette er min skau, du kan jo ikke bare ta deg til rette sånn». Akkurat da kunne et spedbarn blåst meg over ende, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg unnskyldte meg. I bekkefaret sto det fire stubber, og to gjenværende trær som stakk opp som verketenner. «Jeg har jo sett du har holdt på her, og jeg trodde du hogg for Dagfinn, for jeg har lovt at han kan ta ned noen trær til ved, fortsatte den lille kjempen. «Men så kjente jeg ikke igjen bilen og måtte sjekke». «Ja, nå er det ikke ved da, men buer jeg lager», gjentok jeg i håp om at det faktum at jeg ikke var på vedjakt skulle mildne tordenskyen på godt og vel to meter.
Sånn holdt vi en stund. Han med sitt og jeg med mine beklagelser til han til slutt så rundt på bakken og konkluderte. «Du får bare ta med deg det du har tatt ned, da». Jeg takket pent, veldig pent, og fortsatte med mitt – sjeleglad for at jeg slapp å betale, og at det tross alt gikk bra.
En halvtime senere kom han tilbake. Da hadde jeg heldigvis både fått ryddet vekk kvister og kvast, og stablet emnene i en pen haug. «Nå har han fått tenkt seg om, og nå er det oppgjørets time», tenkte jeg. «Du!» sa han som bare en arendalitt kan. «De to som stå igjen. De kan du også bare ta. Og skulle du trenge mer, så er det bare å ta. Men det er fint om du drar kappet ditt lenger opp i skauen der. Dessuten står det en del fin ask borte hos Nils, bortenfor det jordet der, pekte han.»
Men aldri så galt at et ikke er godt for noe, og alt som er gratis er godt, sies det. Vel. Disse emnene ble jo gratis, men ga en litt uggen smak i munnen. Men det ble nå litt bedre etter at jeg senere har fått vite at grunneieren er kjent for ikke å gi bort noe som helst.
Når emnene er tørre, skal jeg banke på og overrekke en fin bue. Av ask. Fra hans skau.
Til høsten banker jeg på hos Nils igjen og sier at naboen (fetteren) sier at det står noen fine emner «bortenfor det jordet der». Jeg regner med det går bra, men tar absolutt ingen sjanser denne gangen.