Æ hadde fleira bestemødre når æ vokste opp. Tri stykken faktisk. Det va bestemor, som va mor te mi mor, så hadde æ besta som va mor te min far, men så fekk æ øu “mor i døblan”. Ho va mor te min stefar Sprellen. Så det krydde a bestemødre , men æ hadde kun ein bestefar. Å det va far te mi mor, Olaf hette han.

foto
Malli å Olaf med alle sine. Foto: Privat

Di fleste a oss he ellår he hatt ein bestefar, men Olaf va vel bestefaren øve alle bestefedre vil æ sei. Ein bestefar ska være kvid i håret, jaffal det håret som æ igjen. Så ska an høre forskrekkeli dårli, så både han å du blir gåans å hauste møe når en preke. Allerhelst så ska an øu gå med stokk. Det kan ikkje våre hå som helst a stokk hellår, det må være ein stokk som an he spikka sjøl. Nevane ska være svære som rabarbrablader å tommeltåttane så breie som ei tresleiv.

Min bestefar va forskrekkeli gla i både bil å motorsykkel. Han va ikkje fremmed for å pakke fire stykk på motorsykkelen. Han å kåna Malli å dei to minste. Det va bare å få stabla di på. Den yngste imellom di, å den andre på tanken.

Når mi budde i Brandehei, så konne mi høre at det va bestefar som kåm på besøg uden å se ud a vinduet. Han skolle dra bilen opp kleiva jønne i tredje gir, å idet han vippa inn i tunet så gjorde bilen et turtalls-sukk når an omsider kløtsja sæ i mål. En hadde en sprøg bil visst en klarte «å ta an på direkten».

foto
Du kan se på oss å gøy detta æ. Fra venstre: Ingvald, Camilla og Merete. Foto: Privat

Æ va vel seisten-søtten år gammel når han kjøpte sæ ein Lada, ein kremfarga Lada 1500 Sport faktisk. Den gamle bilen selte an te ein fettår a mæ. Æ meine det va Øyvind som kjøpte den. Det va lige før an røyg rett a veien  med an på føste turen. Det viste sæ at bremsane virka bare på den eine sia, å ville rett ud…Bestefar va jo vant med an så han hadde aldri reagert på denslags..men tru Øyvind ståkk litt, ja.

Mi føyg te Ålefjær i denna nye doningen te bestefar. Mi skolle ud å fiske. Han hadde årdna sæ bådplass på hytta te «Mor i døblan».

«Va heljeli futt i denna», sa an idet mi kvein oss gjennom svingen i Piningen. Æ hadde nok med å prøve å bide mæ fast i denna benken di kalte sete. Bestemor hadde sydd pude som lå i bakvinduet. Det va ei kvid pude med sydde trafikkskilt på. Den rolla fram å tebage i vinduet.

Ein rekti god robåd hadde an årdna sæ, sånnein som va spiss i begge endane. Så han hadde spiggra te noen bjelker på tvers heilt bag, sånn at det gjekk an å få på ein påhengsmotor uttpå den eine sia.

Æ tykte det va litt skummelt når bestefar skolle gå ombord i båden. Det va jo ein staugen fyr som gjekk med stokk. Han va «all in». Båden vingla godt når an heiv så ombord, årane som lå på langs rolla fram å tebage, men han fekk det te, hver gång. Det va nok bare mæ som va litt pysen a mæ.

Det blei møe meir hausting ombord der, jaffal når motoren gjekk. Av å te så tru æ mi prekte om forskjellige ting, men fisk fekk mi fordeom.

foto
Malli å Olaf å ein kaktus Foto: Privat

Den eine gånga mi hadde vært å fiska, å kåm tebage te vennesla, så hadde di just åbna opp det nye Kilankrysset. Bestefar hadde aldri kjørt i detta krysset, så alt va annerledes enn det han va vant med. Kilankrysset er det som ligge med Postgården, å på Postgården hadde jo dei fleste a kompisane mine samla sæ. Det va jo der rånerane «kvilte» innimellom råninga.

Alle stoppa opp for denna Ladaen, det samme gjorde jo bestefar. Det va vel ikkje fritt for at panikken tok sjåføren, for plutselig så trødde an gasspedalen i bonnen, å då meine som Reodor Felgen. Det va maks turtall på denna russiske doningen, men mi bevegte oss mest ingenting. Det virka som mi brukte et kvarter ud a detta krøsset. Det gjekk så seint at alle på postgården så jo godt hvem detta va. Det va så flaut. En sidde forskrekkeli på udstilling i ein Lada, det er jo panoramavinduer rondt heile bilen! Det di så va ein gammel mann med hatt i Lada å pude i vinduet….å mæ!

Mæ å Harald fekk låne denna bilen te skulen. Mi gjekk på samme skule i byen. Då klarte mi å dra denna Ladaen opp i 140 på sødalsia, på vei nerøve vel å merke, men då vingla an såpass at mi mest brugte heile veien. Rattet va så svært i denna bilen at visst en røkka kjapt i det så konne en stå i fare for å klabbe te den som sadd på sia.

foto
Malli bagårst, så Olaf, Camilla, Tommy, så sjømannen Egil (Sprellen) Foto: Privat

Når Sprellen inntok rollen som svigersønn, så måtte an jo hjelpe te. Bestefar klarte som regel alt an ville sjøl, men det hendte an bestemor nekta an det mest hausne.

Det skolle gjøres et stykke arbei på taket heime hos bestefar å dei. Å Sprellen stilte kampklar med vide skjutesnipper å spisse sko. Han klatra opp stigen å fekk fiksa det som skolle fikses. Bestefar stod å holdt i stigen. Idet denna sjømannen skolle bjønne på nerstiginga, så gjekk det forferdeli galt. Om det va deia glatte spiss-skoane som ikkje fungerte så godt vites ikkje, men det resulterte i ein serie a desperate krumspring oppå der. Det va mest som ein krampeaktig dans å reine, for mannen sklei å veiva ette alle kunstens regler.

Det va fånyttes, sjømannen ramla ner. Om skjurtesnippane dempa farten noe æ næliggans å tru. Detta skuet fekk jo selvfølgeli bestefar med sæ, å det gjekk jo ikkje bære te enn at han heiv sæ rett ud i krampelatter. Sprellen fortelte etterpå at han hørte bestefar læ før an tok bakken.

Så lå an der då, med pusten slått ud a sæ. Å egentli trengte litt hjelp kan du vede, men bestefar lo så at an ikkje klarte å bidra med noenting som helst.

Ei ann gång, lenge før æ kåm te, så hadde di vært te kjørkes. Det va dåb den sønndaen. Den eine a dei som skolle følle opp te denna dåben va ein eldre fyr, som tydeligvis ikkje bare så dårlig, men øu måtte være forskrekkeli gløymsk. Der va et par trinn opp te døbefonten. Det gjekk ikkje bære te enn at når an skolle ner å sette sæ igjen så trødde denna herren rett ud i lofta, å datt så lang an va foran heile menigheden. Bestemor ante å som konne kåmme te å skje, så ho planta albuen hardt i sia på bestefar. Men når denna mannen reiste sæ opp på alle fire å kikka sæ rondt for å se om noen hadde sett an, så rakna det fullstendig for bestefar. Albuen te bestemor jobba aktivt langt inni margen på an «Olaf, nå tie du!»

Onnår middaen heime så skolle an prøve å fortele om detta te bånnane sine, det va mest umøuli for an bare lo å lo. Mamma fortelte at lenge ette di hadde lagt sæ for nåtta så konne ho høre gjennom veggane at an lå å homra å lo.

Æ he tenkt eindel på åssen det måtte ha vært å ha fleire bestefedre, men æ må sei at Olaf va mest som hondre bestefedre tesammen!

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her