Her om dagen ble jeg karakterisert med begrepet «mansplaining». Noe overraskende må jeg innrømme, men det var vel fortjent kanskje? Nå var det vel mest ment som spøk (håper jeg), men jeg måtte jeg google. Igjen. Noe jeg stadig gjør, siden det er så mange ting jeg ikke forstår. Språket forandrer seg hele tida, og ikke alltid til oss menn sin fordel dessverre, når ord som for eksempel manflu og mansplaining dukker opp.
Nå er jo ikke dette nye ord lenger, men for en middelmådig middelaldrende mann er det mye som flyr forbi uten å feste seg. Noe som faktisk setter meg midt i målgruppa for menn som karakteriseres med mansplaining.
Mansplaining er «når menn forklarer kvinner hvordan verden henger sammen, uten respekt eller interesse for hva slags kunnskaper kvinnen har».
Dette er respektløst og ille. Ingenting er så slitsomt og nedlatende som sånne folk. Besserwisserne.
Forskjellen på en besserwisser og en mansplainer er at besserwisser er kjønnsløs, «en person som tror han vet noe bedre enn andre, en person som opptrer belærende. Uttrykket brukes i nedlatende forstand». Med andre ord helt likt en mansplainer, bortsett fra hvilket kjønn det rettes mot. Sånn sett kan man si at framveksten av ord som mansplaining er eksempel på hvordan likestillingen siger inn i språket vårt.
Mens en besserwisser er kjønnsløs, viser undersøkelser og forskning det nedslående faktum at menn besserwisser mer enn kvinner. Så mye at det er etablert et eget uttrykk for det. For den typiske mansplaineren er en middelaldrende mann som etter beste, middelmådige evne bare må blære seg ovenfor andre, og da særskilt ovenfor kvinner på arbeidsplassen.
Mansplaining er faktisk et ganske presist begrep som er tilført språket vårt, og som fort kan provosere sånne middelaldrende middelmådigheter som meg.
Men mansplaining er et jublende herlig begrep som også kan brukes generelt når særlig en mann snakker nedlatende til noen om noe han har ufullstendig kunnskap om. Kørka urealistisk overbevist om sin egen fortreffelighet, samme hvem de snakker med.
Slike folk som overhodet ikke skiller på kjønn, men likevel har et utpreget behov for å hevde seg ovenfor kvinner. Selv har jeg møtt flere av begge kjønn som mer enn gjerne vil fortelle meg hvor Adam kjøpte ølet, men sørgelig nok er det en overvekt av mannlige middelmådigheter som hoverer overfor kvinner. Dette viser en side ved menn som jeg helst vil slippe å forholde meg til. Hvem gidder vel å høre på en idiot som har et gjennomtrengende behov for å hevde seg på bekostning av andre?
Min gode venn og korrektiv, samfunnsviter Olsen, kan opplyse at «mansplaining er eksempel på at menn slipper unna med ting som kvinner ikke slipper unna med. For dessverre er det ennå slik at skal du lykkes som kvinne, så må du være skikkelig flink, selv der hvor ganske middelmådige menn ellers slipper fram. Kvinnediskriminering har alltid hatt et element av å være subsidiering av mannlig middelmådighet».
Samfunnsviteren hamrer videre: «Mansplaining er også er eksempel på den mannlige middelmådighetens hersketeknikker. Ofte når kvinner beskriver dette fenomenet, virker de mest oppgitt og irritert over hvordan ganske middelmådige menn tar seg til rette. Det har også resultert i det ganske vittige slagordet «Behave yourself with the confidence of a mediocre man». (Opptre med den middelmådige mannens selvtillit).
En empirisk undersøkelse gjennomført med en gruppe menn viser at når menn først får lagt denne problemstillingen foran seg, mangler det ikke «eksempler» på det motsatte.
Det framsettes historier hvor «Vi menn blir irettesatt på «beste vis» gjennom et helt liv, først av mødre, siden av … andre». Den ene martyren etter den andre kommer med eksempler på kvinner som mansplainer mannen.
Situasjoner hvor mannen må forklares de enkleste ting, som alt fra hvordan tøyet skal vaskes til hvor lite vi forstår om dynamikken mellom kvinne og mann (altså hvordan verden fungerer). Men blir menn krenket av det? Kaller de det womansplaining? Nei … det er jo bare slik det er. Joda, dette er da ille spør du meg, men å sammenligne det med mansplaining, er skivebom. «Stakkars mannfolk» som krenkes så lett bare de får tenkt seg om, og kan ikle seg martyrkappen de ellers mener er forbeholdt «husets hersker(inne)».
Jeg tror likevel alle kan vel enes om at ingen liker middelmådige mansplainende besserwissere som inngående bretter ut sin kunnskapsløshet og skal forklare hvordan ting henger sammen. Vi kan fort gå i den fella noen hver når vi skal forklare noe, men har man respekt for at andre kanskje vet mer enn deg, vil det bli en god diskusjon framfor en b (e) lærende enveiskommunikasjon.
Neste gang jeg møter eller overhører en mansplainer, skal jeg nok pent og pyntelig forklare hvor Adam kjøpte ølet.
Hvis det er å mansplaine, kan jeg fint leve med det.