Våg å ta skikkelig løpefart

Bildet av en lut, hutrende person som rettet seg opp og lekte på isen en mandagsmorgen, er med meg nå i november.

Publisert: Publisert:

Cecilie Thunem-Saanum (47) fra Lillesand har skrevet dette innlegget. Hun jobber blant annet som foredragsholder og forfatter. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Cecilie Thunem-Saanum

Det var en mandag for et par år siden. En ordentlig prototyp av en mandag morgen i november, slik bare mandager i november kan være; med frost på bilruten, sludd i lufta, isete veier og løfter om en lang dag med lite dagslys.

Jeg hadde akkurat parkert og unngikk så vidt en lang, smal og islagt vannpytt, som ville fått meg til å skli når jeg skulle ut av bilen. Første dag med frosne sølepytter.

Små-hutrende ble jeg sittende et par minutter i bilen mens jeg sjekket mail, moderat motivert for å gå ut i kulden og inn i dagens gjøremål.

Så skjedde det noe, i det jeg skulle åpne bildøra: En skikkelse gikk forbi, med lute skuldre og nesen nede i et stort skjerf, som om han eller hun frøs.

Plutselig stoppet vedkommende, sto helt stille i et par sekunder, snudde – og gikk noen meter tilbake. Det jeg da fikk se har jeg tatt med meg siden, og synet har også i år løftet min november.

For der foran meg, så jeg en voksen person som tok seg tid til å leve fullt og helt – en som skapte noe stort av et øyeblikk.

Dette innlegget ble først på bloggen til Cecilie Thunem-Saanum

Lyspunktene i årets mørkeste måneder

Han, eller hun, tok løpefart og skled av gårde på glattisen. En gang, to ganger, tre ganger suste personen over den frosne vannpytten, som jeg behørig hadde holdt meg unna – før vedkommende igjen stakk nesen ned i skjerfet, puttet hendene i lommene og gikk videre på sin vei. Som om ingenting hadde hendt.

For en fin måte å møte en mørk morgen på. For et menneske, som så muligheten og som hadde motet til å stoppe opp og skape et slikt øyeblikk for seg selv.

Jeg er overbevist om at de som fikk møte den personen i løpet av dagen, møtte et menneske som evner å se lyspunkter i livet – også når det er mørkt og kaldt.

Den dagen dro jeg hjem og tok på meg tyllskjørt. Fordi det var mandag, fordi det var mørkt – og fordi jeg nettopp hadde fått en fin påminnelse om hvordan vi selv påvirker livet vårt.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke på hvordan vi møter hverdagene og livet vårt når det ikke går lekende lett.

Tid for å glitre

Vi er snart inne i desember. En tid med håp og drømmer om magiske stunder sammen med våre nære og kjære. Samtidig er dette for mange måneden for vemod.

Det er nå vi ser tilbake på året som har gått, det er nå vi vet hvilke håp og drømmer som gikk i oppfyllelse eller som ble knust.

«This is your year to sparkle» sto det på et vakkert kort jeg fikk fra en kjær venn til jul i fjor. Kortet fikk en fin plassering på pulten min, her skulle det skinnes!

Og jeg følte det slik: 2019 skulle bli mitt år, glitrende og godt. Det føltes fint å skrive nitallet da vi gikk inn i det nye året.

Alt ble ikke slik jeg tenkte, så klart. Det ble litt brattere enn beregnet, etter en ulykke i sommer. De store drømmene og målene for høsten ble liggende igjen der i sommervarmen, mens virkeligheten har tvunget meg til å utsette noen for meg viktige prosjekter. Jeg fikk ikke til alt jeg ville.

Men jeg har fått til noe annet, mens tiden jobber for meg: Jeg har nok en gang blitt minnet om at livet skjer ikke i teorien – livet skjer i praksis. De små lykkestundene danker lett ut drømmen om de store, pompøse sakene når helsen herjer med oss.

Livet skjer ikke i teorien – livet skjer i praksis.

Den lille lykken

Og jeg har igjen fått en påminnelse om hvor uendelig viktig det er å være takknemlig for det livet vi har.

Min kjære mamma lærte meg verdien av å drømme smått og av å se mulighetene og magien i detaljene, av å være modig på en annen måte. Det har jeg fått god bruk for, også denne høsten.

Lykken finnes der, like foran oss. Likevel ser vi den ikke, fordi den kan se så liten ut der den ligger. Vi løfter hodet, retter blikket mot de store målene og de store mulighetene – for det har vi lært at vi skal.

Jo da. Visst skal vi drømme stort og ha ambisiøse mål. Men på veien dit er det fort gjort å glemme takknemligheten over det livet vi har og menneskene vi får dele fine stunder med. I vår jakt på de store øyeblikkene, kan vi fort glemme de små.

Lykken finnes der, like foran oss

Bildet av en lut, hutrende person som rettet seg opp og lekte på isen en mandagsmorgen, er med meg nå i november.

Dvel, på vei inn i desember

Det er også minnene om et øyeblikk en sommerdag, sammen med en inderlig nær og kjær. Et øyeblikk hvor det eneste vi gjorde var å sitte der i sola og følge med konturene av en båt i motlys, der den sakte tøffet ut på et glitrende hav som badet i sola. Det er slike øyeblikk som varer, om vi bare husker å være i dem.

Så, la oss dvele litt nå, på vei mot desember. La oss tillate oss å se bakover, før vi ser framover: Hva har vi lært i året som gikk? Hva skal til for å gi oss selv flere små øyeblikk, på vei mot de store? Om noen uker ser vi framover, setter nyttårsforsetter og har nytt håp for året som kommer.

Før den tid: Kanskje skal vi bruke resten av året på å se verdien av alle de vakre, små øyeblikkene som vi alle har tilgang til – om vi bare står litt stille en halvtime i ny og ne?

Her er noen tips for å finne lykkefølelsen midt i hverdagen:

Skli litt oftere på isen, også på mandager

Det er fort gjort å ta så mange forbehold at vi mister det spontane i oss. Slipp opp litt, la pliktene ligge og ta tid til de små øyeblikkene.
De øyeblikkene kan fort ende med å bli til store og viktige øyeblikk, i ettertida. Det går som regel godt, om vi vakler litt. Og et par blåmerker tåler vi. Så, våg å ta skikkelig løpefart – bare fordi det er gøy.

Finn fram de mentale broddene

Gjør mer av det du drømmer om, også de små tingene. For å klare det, trenger vi å mobilisere mot. Vi kan trene opp motet vårt: Det er som en strikk eller en muskel, våger vi litt mer litt oftere blir motet både mer elastisk og vi blir mentalt sterkere.

Gå over broen

«Gå over broen om du kan, i stedet for under den», sa min mor til meg helt på tampen av sitt liv. Det var et råd jeg har med meg hver dag. Å gå over broen koster oss ofte mer. Det er høyere opp dit, så det krever mer tid og energi av oss. I tillegg er fallhøyden større. Men, utsikten er jo så mye finere der.

Utforsk noe nytt

Bryt noen vaner i hverdagen, da ser vi ofte ting fra et nytt perspektiv – og verdsetter det vi ser: Gå en annen vei hjem enn den du pleier å gå. Si hei til en fremmed. Ta et vinterbad. Pynt deg på en tirsdag. Lag en ny middagsrett. Fortell damen på butikken at hun er fin på håret.

Dyrk takknemlighet

Takknemlighet er undervurdert. Forskning viser at takknemlige mennesker er lykkeligere enn andre. Og ja, takknemlighet kan trenes opp: Jo oftere den oppsøkes, dess mer lykkelige føler vi oss.

Vær snill mot deg selv

Dette er en krevende, men viktig øvelse: Å være så snill mot seg selv at en skulle tro vi gjorde det for noen andre.

Deler av denne teksten ble publisert i desember 2017, som Cecilie Thunem-Saanums kronikk i Agderposten.

Les flere innlegg av Cecilie Thunem-Saanum i Lokalkulturen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785