Jeg står i køen for å kjøpe drikke på en festival. Køen er lang og alle ønsker at det skulle gått fortere. Inn fra bakerst i køen dukker du opp. Blid og glad og full av selvtillit. Du står i køen i nøyaktig 20 sek før du begynner å snakke ned personalet som jobber så fort de kan med å servere kundene sine. Vi andre har stått der i fem minutter eller mer og mange av oss gløtter bort på deg. Du er tydelig slik at alle hører at du er leder for en bedrift som serverer kunder over disk og skryter av at du hadde klart å piske de som jobber her til å jobbe fortere. Jeg tenker, jaha – er det sånn det er å jobbe for deg?
Selvtilliten din stiger og du finner ut at du skal åle deg framover i køen. Du sniker og klemmer, og navigerer deg forbi mennesker som alle har stått der lengre enn deg. Du benytter deg av frekkhetens nådegave på en måte som viser at dette her det har du gjort før. Når noen ser på deg med et litt konfronterende blikk så bare ler du og begynner å snakke med noen du kjenner litt lengre fram før du åler deg videre.
Selv merker jeg at tålmodigheten min synker, og når du på et tidspunkt flagrer ut med hånden, ved et uhell selvfølgelig, og slår til meg i ansiktet da renner det over for meg. Jeg kjefter deg ut. Jeg ber deg gå bakover i køen. Jeg ber deg om det kanskje 20 ganger. Din eneste respons er, du kan gå før meg. Det gjør jeg jo selvfølgelig for jeg var jo før deg i utgangspunktet. Men de andre ti som du har gått forbi står der og tenker sitt om deg. Og om meg.
Etter dette har jeg tenkt på hvordan vi oppfører oss. Hva sier det om deg som næringslivsleder når de rundt deg ser at du sniker og snakker ned dine egne ansatte? Jeg ønsker ikke å bli oppfattet som en slik person og det tror jeg ikke du heller gjør. Når man er leder for en bedrift så er man leder hele døgnet. Også når du er «på privaten». De som vet hvor du jobber assosierer deg med bedriften allerede og dersom du flagger ekstra tydelig at «jeg er daglig leder i…» når du prøver å legitimere at du skal kunne være ufyselig så er det nok greit å vite at da hefter oppførselen din på bedriften din.
Stadig oftere ser jeg dette. I sosiale lag, på eventer i regi av jobb, eller idrettsarrangement. Personer som ønsker å bli oppfattet som ledere misbruker statusen sin enten direkte eller uten å tenke seg om, og man ender opp med en opplevelse om at det skal være greit å ta seg til rette hvis man bare poengterer at man er en leder? Det synes ikke jeg. Skryt gjerne av at du er leder, skryt av hvor bra du får bedriften til å gå når du er leder, og løft opp de du er leder for når du gjør dette.
Jeg mener at lederskap er noe du gjør. En holdning. Det er en del av deg. Ikke bare en stillingstittel på et papir. Lederskapsrollen varer hele døgnet, hele året, uansett situasjon. Akkurat som å være pappa. Jeg kan ikke slutte å være pappa når det passer meg. Rollene forsvinner ikke bare vi er på festival eller konsert. De sier du kan kle deg for jobben du ønsker. Jeg mener du kan oppføre deg som lederen du ønsker å bli oppfattet som.