Han så litt sånn forventningsfullt på meg, han karen jeg møtte da jeg var en snartur innom Dag. «Nei, ikke som jeg vet», svarte jeg. Smilende. Fyren stotret fram en unnskyldning og forklarte at det hadde han hørt, og siden han hadde det selv så …. «Slapp av», sa jeg. «Det går helt fint. Men, nei. Det har jeg ikke».

Men altså, jeg har blitt beskyldt for mye rart opp igjennom og ble ikke særlig fornærmet. Heller nysgjerrig og litt fascinert av folkesnakket. Praten går altså om at jeg har ADHD. Ikke rart kanskje, for jeg driver jo med litt av hvert, og når jeg først går inn for noe så er det gjerne all in.

Trening er et godt eksempel. Man er på sitt beste når man lykkes, og de første årene gledet jeg meg rett og slett over dette nye og morsomme jeg drev med.

Jeg gledet meg over framgangen og at formen stadig ble bedre. Jeg gledet meg over nye venner på treningssenteret, og gledet meg over at jeg etter hvert ble en del av den «indre krets». Og jeg kan huske at jeg rett og slett gledet meg over gleden ved at jeg hadde sånn glede av treningen.

Men selvfølgelig stoppet jeg ikke der. Jeg gikk linja ut. Så langt at jeg til og med laget mitt eget treningskonsept. Time etter time klekket jeg ut nye øvelser, saumfarte Instagram etter inspirasjon. Testet ut øvelser på treningssenteret. I så måte var det en «lykkelig tragedie» at min gode venn Palla fikk diabetes 2. «Nå er du min», sa jeg. «Minimum to ganger i uka, helst tre».

En vidunderlig synergi. Palla fikk trening. Jeg fikk logoer til treningskonseptet «Kjernekraft» og en flink fotograf. For alle øvelsene måtte filmes. Pedagogisk. Time etter time testet vi ut øvelsene jeg konstruerte. Og trente. «Takk, Kjell», sa Palla mer enn en gang etter hvert som insulinverdien sank. «Takk deg selv», sa jeg. «Det er du som trener».

Hjemme brukte jeg all ledig tid på å systematisere «Kjernekraft». Alt skulle redigeres, beskrives, klassifiseres og sorteres. Excelarket ble lengre og lengre og pr. i dag består «Kjernekraft» av ca. 800 øvelser, som alle er filmet. De fleste klassiske styrkeøvelsene er med, men «Kjernekraft» er i hovedsak et konsept med «sammensatte øvelser», rå styrketrening for hele kroppen med kjernemuskulatur i fokus. Arket kan sorteres ut ifra type hjelpemiddel, ute/inne, hvilken muskelgruppe, og vanskelighetsgrad.

Siden har jeg solgt «Kjernekraft» til idrettslaget, Palla er kvitt diabetesen sin, og i løpet av året blir det treningsbok. Til inntekt for idrettslaget.

Som guttunge skjøt jeg litt med pil og bue, og jeg har i grunnen en stund tenkt at det hadde vært gøy å lage sin egen. Jeg kikket litt på nettet og fant fort ut at det er ikke noe man «bare gjør». Ikke hvis man vil gjør det skikkelig. Jeg skrinla i grunnen hele greia, men da jeg fanget opp at en perifer venn på Facebook la ut noe om dette, slengte jeg meg på. Det var mai i 2020.

Siden har jeg laget buer. Så mange at jeg ikke tør si det. Og jeg har knekt ca. fjerdeparten. Da er det bare å finne ut hvorfor den knakk, og lage en til. Og en til. Og enda en. Og jeg måtte selvfølgelig lage min egen skytebane. Snart kommer det en Moelven-brakke som blir verksted nede på skytebanen også. I år har jeg startet opp Hisøy IL bueskyttere og er i gang med planer om et utendørs anlegg.

Vel. ADHD eller ikke. Hun legen som utredet meg da jeg fikk pacemaker sa riktignok at «Du ville nok fått noen bokstaver hvis du hadde vært utredet som barn». Men det interesser meg fint lite. Mulig jeg har det, men det er meg revnende likegyldig. Ikke vet jeg mer enn folk flest om ADHD heller (minimalt, altså), og aner ikke helt hva det innebærer.

Ut ifra det jeg leser her og her har jeg det ikke (selv om det er noen innertiere). Men jeg får jo med meg at det er besynderlig mange som har «fått det» i voksen alder. Diagnosen altså. Og jeg kjenner da flere som har ADHD. Fine folk som er fulle av pepp og humør. Men for all del. Noen sliter også med ADHD. Med konsentrasjonsvansker, humørsvingninger og en virkelighetsoppfatning som ikke alltid samsvarer med verden rundt, for å nevne noe.

Ville verden fått det bedre hvis jeg lot meg utrede? Jeg har da sannelig gjort mye dumt opp gjennom årene, men den virketrangen jeg har gir meg mye glede.

Kvikksølv i blodet, sa min mor. Maur i rompa. Å, ja da. Min bedre ¾ skulle nok gjerne sett at jeg var mer til stede, men det tror jeg de fleste koner sier om sine menn. I alle fall de jeg snakker med. Som nesten-60-åring gleder jeg meg over alt jeg får utrettet, og etter hvert som barna blir mer og mer selvstendige, får jeg mer og mer egentid. Tid til det jeg synes er artig og spennende å holde på med. Tid til det jeg lykkes med.

Men livet består av mer enn buer og trening. Livet er fullt av «må-»og «skal-oppgaver». På mange måter er det kanskje det som definerer hvem du er: Hvordan man takler de sidene ved livet som er plikt. Jeg har oppgaver både hjemme og på jobb som gir meg liten glede. I utgangspunktet. Gørrkjedelig rutiner som å brette sammen tøy, eller som nå nylig da jeg ble bedt om å lage en workshop for å belyse sidene ved drift av foreninger og lag når det er en engere krets som står for driften.

Selv om det er fint lite av dette jeg har lyst til, går jeg løs på det med samme målsetting. Det skal gjøres skikkelig.

Jeg kan ikke levere fra meg noe som er halvgjort, eller dårlig. Tøyet brettes med tellekanter og legges inn på rommene til eierne. Og workshopen? Vel, den skal jeg jo holde selv og jeg har ikke tenkt å stå de som et mehe.

Man er på sitt beste når man lykkes, så jeg må sørge for at jeg gjør det. Det fortjener både jeg og de jeg skal holde workshopen for. All in må ikke bare gjelde det som er gøy. For meg er all in selve livet. Denne ene sjansen vi får her på jord. «Vi lever bare én gang» pleier jeg å si. «Da må man sørge for å gjøre det skikkelig»

All in.