Fedrelandsvennen spurte meg om å skrive fritt, i jeg-form, om noe innenfor det utvidede kulturbegrepet. Jeg kunne skrevet om mine plateutgivelser med Piston Ltd og Westaman som er tuftet på kjærlighet til mitt hjemsted, eller om den gangen jeg skulle tøffe meg og kjørte gitaren opp i takvifta. Jeg kunne skrevet om da jeg var på turné med Carola eller om noe annet. Istedenfor skriver jeg om en medfødt egenskap jeg bruker som musiker, synestesi altså.
Synestesi er en evne, et fenomen hvor sansene kobles sammen. I mitt tilfelle er det slik at når jeg hører lyd og musikk, ser jeg farger. Og jeg ser bokstaver i farger. En slik sammenkobling av sansene kalles synestesi. Det fins andre varianter hvor for eksempel berøring og lukt kobles sammen, noen ser aura rundt andre mennesker osv. Synestesi er noe man er født med, og kan derfor ikke trenes opp til, slik noen mener.
Jeg hører altså farger og ser lyd. I mange år trodde jeg det var helt normalt, og snakket følgelig ikke om det. Først i voksen alder forsto jeg at det var en relativt sjelden egenskap og at jeg var ganske alene om å se ting på denne måten. Det er anslagsvis en av 2000 som har synestetiske evner. Mange kreative mennesker, komponister, malere, skuespillere og vitenskapspersoner har det. For meg har det som nevnt vært helt naturlig. Helt naturlig å være på en konstant tripp, tenker du kanskje? Nei, ikke akkurat vil jeg si. Synestesi skyldes en krysskobling i hjernen og har riktignok blitt kategorisert som mental lidelse og som resultat av overdreven fantasi. Men, det er altså ingen sykdom og anses for å være et nevrologisk fenomen.
For noen kan synestesien skape problemer. Da jeg etablerte meg som frilans musiker i Oslo på midten av nittitallet, hadde jeg ekstrajobb som instruktør i Dissimilis. For de som ikke kjenner til det, har Dissimilis et eget fargesystem istedenfor noter. Noen ganger som instruktør her, oppstod situasjoner hvor man kunne lure på hvem som egentlig hadde behov for tilrettelegging. En av grunnene til at alt gikk sånn i ball for meg, var at de hadde sitt spesielle fargesystem, jeg har mitt. Utover dette, har jeg ikke hatt problemer med synestesien.
Synestetikere ser sine helt bestemte farger knyttet til de ulike bokstavene og disse varierer fra person til person. Og jeg ser de samme fargene fra gang til gang. Jeg har prøvd “i det virkelige liv” å finne de fargene jeg ser “inne i hodet”, men så langt har det ikke lykkes i å overføre dette til den virkelige verden. Det føles som jeg ser farger som ikke finnes.
Helt konkret kan jeg vise hvordan synestesien funker for meg, med et eksempel på hvordan akkorder og toner har sine egne farger:
C = hvit
D = svart
E = gul
F = grønn
G = blå
A = rød
H = mørkeblå
På denne måten får også tonearter farger, og strukturen i enkelte låter får farger basert på toneart (A-dur eller c-moll og lignende) eller akkordene (harmoniene) de inneholder. Jeg har merket at musikk med vilt mange modulasjoner (toneartsskifter) eller fancy vendinger, gjør meg nærmest fysisk uvel siden det blir et virrvarr av farger. Også når jeg bare hører på. Og, i billedkunsten er det litt på samme måte. Blir det for mange farger, blir det ikke bra. Så, når jeg lager musikk, er det ofte med en fornemmelse av farger og klang, fremfor den klassiske oppbygningen med melodi, rytme og harmonier. Fenomenet har nok hjulpet meg ubevisst i kreative sammenhenger. I tillegg finnes det nyanser av grønn, gul og blå osv., avhengig av om det er dur eller moll, enharmoniske toner (toner som klinger likt, men skrives ulikt) samt toneartene med sine fargenyanseringer. Jeg har ikke absolutt gehør, så når jeg lytter til musikk er det klangen og stemningen som er rammen og bestemmer fargene jeg ser. Altså, annerledes enn med bokstaver som beskriver musikk.
Man skulle kanskje tro synestesi kunne komme til nytte, for eksempel i situasjoner jeg må memorere musikk, men det har det ikke. Ikke nevneverdig, i hvert fall. Ganske unyttig, da. Kanskje det skulle gå an å trene på akkurat dette, siden det fins andre synestetikere som har anvendt fenomenet til noe mer nyttig. For eksempel har matematikere med synestetiske evner lært seg å huske kompliserte formler med hjelp av synestesien.
Sammen med videokunstneren Richardo Del Pozo har jeg fått tillit av Norsk kulturråd til å gjøre et kunstprosjekt basert på egne synestetiske opplevelser. Jeg gleder meg til å gå i gang med dette, og vil i denne sammenhengen igjen se på mulighetene for å overføre mine synestetiske opplevelser til et format andre også kan ta del i. Men først skal jeg gjøre ferdig et doktorgradsarbeid i musikk som jeg står midt oppi. I dette spennende arbeidet inngår synestesi som en naturlig del for meg, men i forskningsøyemed er det nødvendig med avgrensninger. Så nå må jeg holde opp med å se musikk, bare høre. Og det går jo ikke.
Dreyer samarbeider og har samarbeidet med blant andre Mari Boine, Eivind Aarset, Annbjørg Lien, Xploding Plastix, Anneli Drecker, Kris Kristofferson, Gareth Jones (Depeche Mode mfl.), Silje Nergaard, Rita Eriksen, Jan Bang, Iver Kleive, Madrugada, Sigbjørn Nedland, Marius Müller, Scott Gorham/Thin Lizzy, Live Maria Roggen, Ragnar Bjerkreim, Ivar Bøksle, Ketil Bjørnstad, Kristiansand Symfoniorkester, Anne Grete Preus, Øyvind Rimbereid, Erik Honoré, Tord Gustavsen, Christel Alsos, Carola, Lene Marlin, Ingrid Bjørnov, Stein Torleif Bjella, Kåre Westerheim, Heine Totland, Odd René Andersen, Babel Fish, M2M, S-Club 7, Bertine Zetlitz, Marc Cohn, Stefan Sundström, Lisa Ekdahl, d’sound, Beady Belle, Bugge Wesseltoft, Lars Fredriksen, Morten Abel, Elisabeth Andreassen, Ole Edvard Antonsen, Helene Bøksle, Gulleiv Wee (September When), Grethe Svensen, Georg Wadenius, Deathprod, Ricardo Del Pozo, Pär Edwardson, Niko Valkeapää, Inga Juuso, Sofia Jannok, Tassili, Per Martinsen, Frost, Namgar, Lenka Dusilova, Gergo Borlai og David Kollar mfl.
I tillegg har han skrevet musikk til flere TV-serier, balletter, bestillingsverk og installasjoner. For mer info, se www.bjorncharlesdreyer.com