Det hjelper å tøye ut. Jada, det har man jo alltid hørt. Men gjør man det? Mmm... Nei! Ikke for det, jeg har da gjort noen forsøk opp igjennom, men sånt tar jo tid. Tid man liksom ikke har, på en måte. For noe så dørgende kjedelig som å stå der i umulige posisjoner og strekke på stive lemmer i umulige retninger, skal du lete lenge etter.

Jeg har til og med prøvd yoga. Èn gang. Det holdt det, etter å ha skapt god underholdning for en ellers meget alvorlig instruktør. Pluss alle de som flokket seg på utsiden av grupperommet (som selvfølgelig hadde glassvegger). Fornedrelsen blåser jeg i, og opplevelsen burde jo virkelig få meg til å fortsette, men det ble med den ene gangen. Man er jo på sitt beste når man lykkes.

Jeg drev en stakket stund med kickboksing. Trener Torbjørn sa det så fint: «Du er mer enn sterk nok, og du er fremdeles rask. Men du er stein, stokk stiv». «Nei da», se bare her», sa jeg og svingte hofter, og bein i et feiende flott sidekick. «Ja, akkurat», sa Mr. T og fortsatte tørt: «Du er livsfarlig. I knehøyde».

Etter det fokuserte jeg på boksing. Nå ble ikke min boksekarriere særlig lang den heller. Vonde albuer og en stadig stivere rygg satte en stopper for det.

Så hva gjør man da? Jo, da finner man på noe annet. Eller fortsetter med større fokus på noe man allerede driver med. For min del fortsatte jeg utviklingen av treningskonseptet «Kjernekraft», og sa ja til å være senterleder på idrettslagets treningssenter. Der tilpasset jeg min egen trening til rygg og albuer og durte i veg med tøff styrketrening hvor kjernemuskulaturen alltid var inkludert. Kjernekraft – ikke sant.

Albuene mine har jeg etter hvert fått sånn tålelig orden på, men ryggen har i grunnen blitt bare verre og verre. Det har jeg selvfølgelig blåst i, og siden kjernemuskulaturen min er god, gikk det nok litt langt før jeg skjønte at dette kanskje var noe jeg burde se nærmere på.

Min livlege (høres bedre (og rikere) ut enn fastlege) kjenner meg godt og vet at jeg ikke gir meg, så han henviste meg til CT. Time hos Aleris fikk jeg først etter to måneder, og da jeg kom dit, hadde de ikke fått med seg at jeg hadde pacemaker. Så det ble bomtur.

Temmelig ergerlig for en som ikke er velsignet med et snev av tålmodighet. Min livlege er heller ikke velsignet med særlig mange forsonende trekk ved sommel og sendrektighet, så jeg fikk ny time temmelig kjapt. To uker etter kom svaret, og etter å ha fantasert om både Bekhterev og kreftsvulster, var det egentlig en lettelse å få påvist artrose i korsryggen.

Og artrose har vi jo hørt om. Men hva er det egentlig? «Dessverre» ingen sensasjonell sykdom som ville gitt meg høy status i forskningsmiljøer, eller gjort meg til samtaleemne i lunchen på universitetssykehusene.

Artrose er temmelig vanlig, og noe så deprimerende trivielt som slitasjegikt. Eller enda verre: Aldersslitasje. Nå er min artrose temmelig uttalt, som det heter, alt av støtdemping i korsryggen er borte. Men likevel er ikke dette noe som plasserer meg høyt på adelskalenderen over «eksotiske plager og sykdommer».

Men altså, ok og javel. Ryggen er utslitt. Så hva nå? Å sette seg ned er intet alternativ. Jeg er både for stolt og rastløs til det. Timen jeg har krav på hos ortopedisk på sykehuset er seks måneder frem i tid, så jeg må finne en måte å leve med dette på frem til det. Ikke det at de kommer til å gjøre noe på ortopedisk heller, for det er ingen kur for artrose. Likevel er det viktig å gå linja ut for å få utredet skikkelig. Alle steiner skal snus.

Så nå er punkt 1 er å finne ut hva jeg ikke skal gjøre. Jeg skal ikke bære eller løfte tungt – altså presse ryggraden sammen. Flott, tenker jeg. Det betyr at jeg slipper øvelser som markløft og knebøy. Sidevridende bevegelser går heller ikke, for da gnisser det åpenbart baki der. Det er verre igjen, for jeg har noen fine øvelser som virker på den måten.

Sånn har jeg testet ut øvelsesutvalget, og summa summarum er det dessverre slutt på de lekne «apekatt-øvelsene» mine.

Så nå er det nye tider: Jeg skal ikke bære tungt, løping er «ut», og vridninger er fy fy. Dette byr jo for så vidt på en utfordring når jeg skal bære manualene fra stativet, og når jeg feller trær til bue-emner, men noe må jeg leve med. Så nå må jeg tenke annerledes enn før. Beina kan jeg trene med øvelser som «utfall» og rett og slett sykling. Ikke verre enn det. Men hvilke mål skal jeg nå sette meg? Nå som apekatt-dagene er forbi?

Jo, jeg har noen heftige buer stående som krever mye (!) styrke. Det kan jeg trene mot. Heldigvis kjenner jeg flinke folk, og min gode venn og «Redcord-guru» Gitle ga meg noen øvelser for å styrke muskulaturen rundt korsryggen. I tillegg vet jeg jo at den viktigste støtten for ryggen er magen.

foto
Foto: Privat

Så der er jeg nå. I et nytt liv med utslitt rygg, men med nye mål. Og nye metoder (for meg) for å nå dem. Nå trener jeg som bare det frem til utendørs NM i historiske buer, og har det gøy på gymmet igjen.

Så får vi se hva ortopedene sier om noen måneder, men samme hva de sier, så vil jeg være så aktiv som mulig.

Man er jo på sitt beste når man lykkes.