Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg er sånn passe mottakelig for depresjoner. De kommer jevnlig i større eller mindre grad, og sånn er det bare.
La musikken på hylla
I 2013 skrev jeg innlegget «på bunnen av alt», og det var og forblir mitt livs største nederlag, og jeg håper aldri jeg havner så langt nede igjen. Ever. Jeg bestemte meg for å legge musikken på hylla i et års tid eller så, og finne tilbake til kontakten med meg selv. Og det gjorde jeg. Etter en måneds tid følte jeg meg mye lykkeligere og roligere – jeg lærte meg å stresse ned og ikke ta livet så alvorlig.
Litt etter litt ble livet lysere og ca. ti hakk lettere å leve, for jeg kjente ikke lenger på presset til å konstant prestere. Problemet er at jeg ble altfor komfortabel på stedet hvil. Plutselig har ett års pause fra musikken blitt til tre år, og jeg er nå i gang med mitt fjerde «sabbatsår». Jeg følte meg liksom aldri klar for å starte opp på nytt, det hele ble så vanvittig overveldende og jeg var livredd for å vikle meg inn i mer trøbbel og synke rett til bunns igjen.
Gryende rastløs
Det som brått har skjedd, er at denne stress-reduserende «fritiden» har fått motsatt virkning. Det siste året har jeg blitt mer og mer rastløs. All denne tiden borte fra bransje-helvetet har blitt et helvete i seg selv. Jeg visste ikke hvor stor effekt dette hadde på meg i hverdagen, men jeg har gått inn i en rutine med en jobb som ble altfor tidkrevende og ensom, og det har tatt opp altfor mye av fritiden min.
Plutselig driver jeg og brenner inne med all kreativiteten min, og dagene ble et eneste sammensurium av å stå opp, gå på jobb, dra hjem, spise, rydde og sove. I et helt år har tiden flydd forbi uten å bry seg om meg, vennene mine har nesten ikke sett snurten til meg, og TV-en har blitt min beste venn. Jeg visste ikke en gang at dette skjedde, før alt plutselig raste sammen rundt meg. Igjen.
Utslitt
Det kom ganske snikende denne gangen også, men på en helt annen måte. Kroppen min er så utslitt, at hver gang jeg prøver å ta tak i ting (som å ta meg ei treningsøkt, dra ut på byen med venner eller spille konsert) blir jeg skikkelig fysisk syk. Dette resulterer i at jeg har ca ei uke hvor jeg føler meg sånn passe frisk, etterfulgt av ca tre uker med en influensaaktig tilstand hvor jeg ikke kan gjøre stort annet enn å sitte hjemme og fly på veggene.
Det har tært veldig på psyken, ettersom det har vært sånn nå i nesten fem måneder. Det har vært ufattelig slitsomt, og jeg har konstant vært utslitt fra jeg har stått opp om morgenen til jeg har lagt meg om kvelden, uten å egentlig ha utrettet noe som helst i løpet av dagen.
Det endte til slutt med at jeg måtte si opp jobben som butikksjef og ta helsa skikkelig på alvor. Jeg dro til legen for en sykemelding i starten av februar, fordi jeg atter en gang ble så ufattelig grusomt forkjøla. Denne ganga var utløseren at jeg skulle synge en eneste sang på protestfestivalen i Kristiansand.
I kamp med universet
Da jeg kom til legen og skulle sykemeldes for de dagene jeg var var dårlig til å jobbe, ble jeg forøvrig sykemeldt i en hel måned… «Du er helt utmattet, og immunforsvaret ditt kommer ikke til å klare å bygge seg opp igjen med mindre du tar det helt med ro en tid fremover», var det legen fortalte meg. Og jeg skjønte plutselig at jeg ikke kunne fortsette sånn her.
Jeg tror aldri i mitt liv at jeg har vært så mye syk og så mye sliten. Det er utrolig frustrerende å ikke kunne dra seg selv opp selv om man har motivasjon og viljestyrke til å gjøre det. Og man blir til slutt deprimert, fordi man føler at man har universet imot seg.
Her er låta Like in a dream:
Tid for erkjennelse
Det positive er, at jeg i en alder av snart 26, har forstått at jeg faktisk, i all seriøsitet, trenger å omgi meg med musikk. Ikke bare lytte iblant og synge i blant, men leve musikken og puste musikken. Det er bare sånn jeg er skrudd sammen som person. Og det er et sant helvete at det er så sinnssykt viktig med denne selvrealiseringen, dette enorme behovet for å være noen, bli noen. For man er jo noen allerede, men man trenger alltid mer.
Jeg må bare innfinne meg med at jeg ikke er noe A4-menneske. Selv om jeg så ofte skulle ønske at jeg var det. Jeg må liksom utrette noe i øst og vest. Og etter all denne harde jobbinga med å finne meg sjæl etter at jeg la musikken på hylla for snart fire år siden, har jeg nå innsett at om det skal skje i all sin glans, må musikken ned fra hylla igjen. Jeg må tørke støvet av den og polere den og omfavne den. Jeg må bli glad i den igjen.
For det siste året har ikke gjort meg noe som helst godt. Jeg har blitt et surt, sutrete og negativt fjols som jeg ikke kjenner igjen, og jeg er endelig skikkelig klar for å starte opp med nytt pågangsmot. Jeg skal ta med meg all lærdom fra alle nederlag og bruke det som en rustning mot å gjenta de samme feilene. Etter all denne tiden har musikkbransjen gått fra å være noe utmattende, skummelt og kontroll-løst til å igjen være noe innbydende og et hav av ubegrensede muligheter.
Musikk er gøy, og det er der jeg hører hjemme. Jeg tror alle har et behov for å utnytte potensialet sitt, og jeg vet med 100 prosent sikkerhet at jeg ikke er ferdig på den arenaen. Det er der jeg skal være, uansett hvilket plan det enn måtte ligge på.
Dette innlegget ble først publisert på Silje Kåfjords egen blogg